Ansvar skyves over på foreldre, som står maktesløse, utslitte og redde tilbake. Vi har klaget inn Nic Waals til Statsforvalteren.

Pasienten står ikke i sentrum, systemet står i sentrum. Det er Bups problem, skriver innleggsforfatteren. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB

Ansvar skyves over på foreldre, som står maktesløse, utslitte og redde tilbake. Vi har derfor klaget inn Nic Waals Institutt til Statsforvalteren.

Klinikksjef Benedicte Skirbekk ved Nic Waals Institutt forstår åpenbart ikke min kronikk om svikt i Bup-systemet (Aftenposten 5. januar). Hun skriver at Nic Waals Institutt gjerne mottar «konkrete tilbakemeldinger». Vel, hele kronikken min er nettopp en konkret tilbakemelding. Den handler om hvordan hverken pasienter eller pårørende opplever å få nødvendig helsehjelp ved Bup over tid, til tross for alvorlig sykdom.

Tilbakemeldinger har ikke ført frem

Gjentatte og konkrete tilbakemeldinger til Nic Waals Institutt har ikke ført frem. Det er kritikken.

Dette kunne aldri skjedd i somatikken. Ingen blir sendt hjem med et brukket bein med beskjed om at dette hverken er akutt eller alvorlig nok. Ingen foreldre med kreftsyke barn får beskjed om å ta seg av behandlingen og bare holde ut i måneder. Likevel er dette praksis for alvorlig psykisk syke barn ved Bup. Vi får høre at barnet må gå ned mer i vekt og bli svakere for å få hjelp.

Resultatet er at hjelp gis for sent, når krisen allerede er akutt, slik en annen pasient skrev i Aftenposten samme dag. I praksis et overgrep.

Må skrike om hjelp, men får ikke

Det er fint at Nic Waals Institutt kjenner til de Nasjonale faglige retningslinjene, men det hjelper svært lite når de ikke følges i praksis. Klinikksjefen skriver at «barn og unge som behandles i Bup, skal ha en behandlingsplan med tydelige mål, tiltak og rammer for behandlingen».

Kjernen i min kritikk er nettopp fraværet av en slik plan over måneder. Hvordan kan manglende koordinering og uklar ansvarsplassering vedvare så lenge ved Bup – når tilstanden er livstruende? Trenger vi Bup når de ikke gir forsvarlig helsehjelp?

Vi må skrike om hjelp, men får ikke hjelp.

Har klaget til Statsforvalteren

Skirbekk beskriver hvordan Bup-systemet ideelt sett er ment å fungere, men gir ingen forklaring på hvorfor det ikke fungerer.

Pasienten står ikke i sentrum, systemet står i sentrum. Det er Bups problem. Antagelig er det for mange barn og unge som behandles på Bup. De sykeste blir ikke prioritert. De som trenger tett, langvarig og koordinert oppfølging, blir skjøvet til side. De er rusk i maskineriet.

Mitt forslag er derfor at Bup bør reorganiseres. Det handler ikke om at foreldre ikke forstår alvoret eller ikke samarbeider, slik klinikksjefen ved Nic Waals Institutt later til å tro. Det handler om at ansvaret pulveriseres. I mangel av styring, kommunikasjon og behandling skyves Bups og Nic Waals Institutt ansvar over på foreldre, som står maktesløse, utslitte og redde tilbake.

Vi har derfor klaget inn Nic Waals Institutt til Statsforvalteren.

Idealene må faktisk innfris

Når helsehjelpen ikke er tilstrekkelig i møte med en av de mest alvorlige og potensielt dødelige tilstandene i barne- og ungdomspsykiatrien, er det ikke nok å vise til gode intensjoner og retningslinjer. Idealene må faktisk innfris.

Det er dette gapet mellom visjonære pasientrettigheter på papiret og brutte erfaringer i praksis som fortjener en reell diskusjon.

Løfter om hjelp hjemme, pasienten i sentrum, persontilpasset behandling, ambulerende tjenester, akutt arenafleksibel behandling, nasjonale retningslinjer og pasientforløp, ser fint ut på papiret. Men Bup følger det ikke opp.

Dere har herved fått konkrete tilbakemeldinger. Vi trenger et konkret svar: Hvordan tenker Bup og Nic Waals Institutt at de i fremtiden skal gi nødvendig helsehjelp? Eller «rett hjelp til rett tid», som det heter så fint.

Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet.

Slik svarer Nic Waals Institutt:

Vi forstår at et generelt svar ikke oppleves relevant for far og vil derfor invitere foresatte til et møte.
Ved behandling av alvorlig spiseforstyrrelse er godt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og pasient og foresatte viktig for ønsket behandlingseffekt.

Vi har forståelse for at foresatte benytter sin klageadgang til Statsforvalteren og ønsker alltid å lære av tilbakemeldinger fra pasienter og/eller foresatte.

Benedicte Skirbekk, klinikksjef ved Nic Waals Institutt, Lovisenberg Diakonale Sykehus