Amerika – mulighetenes land?

Der går atskillig kaffe med når tekstene skal repeteres. Men kaffen står og blir kald i dag. Parallelt med puggingen leser jeg nyheter fra den byen i verden som står meg nærmest blant de jeg har bodd i før. Nyheter fra Minneapolis, i USAs delstat Minnesota, i alle verdens medier.

Hva er sammenhengen og har det noen allmenn interesse? Musikalen Kristiansand Operakor skal være med på handler om Den Amerikanske Drømmen. Nyhetsbildet fra Minneapolis handler mer om drømmen som mareritt.

Minneapolis er en by med spesiell betydning i tre generasjoner i min familie. Min farfar praktiserte som pastor der rett sør for Lake Street, en gåtur unna der George Floyd ble kvalt av en politimann 25 mai 2020. Som mange andre sørlendinger, emigrerte han til USA. Der tilbrakte han flere år i New York, før han flyttet vestover. Mine foreldre flyttet med oss barn til Minneapolis da vi var i skolealder. Selv flyttet jeg tilbake som voksen og ble der i en del år.

Det er heller ikke langt fra min farfars Lake Street til der Renee Good ble skutt av en føderal ICE-agent, gjennom frontruta på sin bil 7. januar 2026. Jeg ser på gatene og husene. Jeg vet godt hvor det er. Jeg bodde 10 minutter unna i mange år. Den gang ville jeg ikke ha trodd at forholdsvis fredelige Minneapolis og Minnesota ville oppleve sånt som dette.

Kulturkrig er ikke nytt i USA. De økonomiske forskjellene øker. Stater som Minnesota, Wisconsin, Vermont, Maine og til dels California har ført en etter måten utjevnende fordelingspolitikk sammenlignet med andre stater. I amerikansk målestokk, vel å merke.

Under president Trumps korrupte vanstyre er marerittene ikke lenger bare amerikanske. De har global relevans. Venezuela. Grønland. Kampen Trump-regimet fører mot akademisk, journalistisk og allmenn ytringsfrihet. Dette er ikke kun et amerikanske mareritt. Det er ditt og mitt.

Jeg har reist i 40 av de forente statene og bodd i to av dem. Flyttet til California med min kone og egne barn, to ganger. Jeg har vandret gatelangs i Brooklyn og vet hvor kirka står som min farfar var med å bygge i 1920-årene.

En gang fartet i alt 800.000 norskinger til USA. Mulighetenes land. De utvandret til New York-området, vestover til Midtvesten, en del til vestkysten, mens den mest ukjente gruppa var de som dro til Texas. Der er mange av dem. Du finner de samme etternavnene på gravsteinene der som du finner i traktene rundt Åmlid, Telemark.

De forfulgte den amerikanske drømmen. Det var disse drømmene vi angivelig feiret 200-årsjubileum for i 2025. Jeg har ofte spurt meg hvor det ble av den feiringen? Jeg så lite til den. Og hva er der egentlig å feire?

Mange sørlendinger kom til New York via Ellis Island. Nederst på Manhattan ved Battery Park kan du også se ut til Frihetsgudinnen. På den står den inngraverte teksten Gi meg de trøtte og fattige –de som lengter etter å kunne puste i frihet.

I Minneapolis har Trump sluppet en dårlig trent politistyrke løs på allmennheten. Innvandrere skal sendes hjem. ICE-patruljene har våpen. De er ikke ønsket i Minneapolis. Heller ikke i Portland, Chicago, Washington DC. De skaper frykt. Som vel er det Trump ønsker seg.

Det «norske» Augsburg College ligger rett i nabolaget fra min barndom. I dag er dette et område med mange somaliere. Vi vet hva Trump har sagt om dem. Og det er ikke det som står på frihetsgudinnen.

Jeg vender tilbake til musikalen som skal oppføres i Kilden. Kristina fra Duvamål er historien om svensk utvandring, som ikke er så forskjellig fra den norske.

Det er antakelig så nære vi kommer i 2026 til den feiringen som egentlig skulle ha skjedd i 2025. Da var det 200 år siden den lille sluppen Restauration la ut fra Stavanger med de første norske utvandrerne.

De flyktet fra fattigdom og undertrykkelse. Slik som somalierne gjorde. Og mange av innvandrerne som er kommet til Norge siden 1950-tallet.

Tekst og musikk er skrevet av Abba-duoen Bjørn Ulvaeus og Benny Anderson. Historien har de fra romanene til Vilhelm Moberg. Det kunne like gjerne ha vært romanene til Ole Rølvåg om Det Lovede Landet eller de nyere bøkene til Edvard Hoem og hans families utvandring til Canada. Eventuelt Alfred Hauges roman om Cleng Peerson, Cleng som organiserte utferden med Restauration, og som selv ligger begravet på en kirkegård i Bosque County, Texas.

Kristina fra Duvamåla kom fra rett utenfor Kalmar i Sverige. Hun var kona til Karl Oskar. I Mobergs romaner er det Karl Oskar som er hovedstemmen. I musikalen fortelles historien fra Kristinas side. Utvandrerne møtte fattigdom, som de også dro fra. De slet. De møtte indianere.

Jeg leser i teksten om Battery Park og ankomsten til USA. Jeg leser om byen Mankato der 38 Dakota-indianere ble hengt i 1862. 300 be dømt i det opprøret. Abraham Lincoln benådet alle unntatt disse 38.

Jeg har vært mye i Mankato. Min eldste venn her i verden vokste opp der.

Så hvordan skal jeg lese dette manuskriptet? Som en historie om noe som var? Eller som en påminnelse om det som er? Aldri før har så mange mennesker flyttet på seg som i 2026. FNs Høykommissær for flyktninger opererer med 117 millioner mennesker på flukt i eget eller et annet land.

USAs største utfordring nå er ikke Donald Trump, men de årsakene som har brakt ham til makten og de langsiktige konsekvensene av hans handlinger. De forsvinner ikke når Trump gjør det.

Kan vi feire norsk utvandring til Amerika uten å se fortid med nåtidens nyanser? Uten å se de åpenbare likhetstrekkene med innvandringen til Norge, eller de globale årsakene til at mennesker flykter og oppsøker nye hjemsteder?

Det er sikkert mulig, men ikke for meg.