«Alle» vet hva som er best for den norske skolen, hva med å spørre lærerne selv?

DEBATT: Det er svært få andre yrkesgrupper som har så mange pekefingre rettet mot dem, men er egentlig problemet at lærere må bli så mye «flinkere»?

Vi registrer i slike situasjoner at svært få andre yrkesgrupper skal bli «flinkere», slik som de ansatte i skolen tydeligvis må. Foto: CarlosBarquero / Shutterstock

Når debatten om norsk skole løftes frem, så handler det svært ofte om ting som fungerer dårlig. Et eksempel er når det føres valgkamp. Et sikkert kort i enhver valgkamp er utsagn som at «vi må styrke lærernes kompetanse». Innforstått, lærerne må bli flinkere, mer kompetente.

Vi registrer i slike situasjoner at svært få andre yrkesgrupper skal bli «flinkere», slik som de ansatte i skolen tydeligvis må. I disse tilfellene handler det egentlig ikke om at lærere er nødt til å bli særlig «flinkere». Det handler mer om at det er for få ressurser tilgjengelig for at lærerne faktisk skal kunne klare å utføre jobben de er satt til å gjøre.

Hva med å spørre læreren?

Som en del av denne debatten kommer det naturlig nok frem ulike syn på hvordan de ansatte i skolens og deres kompetanse skal styrkes. Historisk sett har dette ofte handlet om videreutdanning, karakterkrav og utvikling av de ansatte sin faglige kompetanse i de fagene man underviser i.

I Frode Gryttens dikt «Alle veit kva som er best for den norske skulen», avslutter han med følgende strofe: «Ei vakker dag skal vi spørje den norske læraren også». Det vi tar for oss her er noe av det ansatte i skolen selv forteller oss at de opplever som vanskelig, og gjerne områder der de føler de kommer til kort: Nærværsproblematikk, utfordrende atferd hos barn og unge, tilrettelegging for barn og unge med ulike behov og sårbarheter innenfor felleskapets rammer, vold og trusler, komplekse læringsmiljøsaker, hvor enkeltelever og klasser opplever å ikke ha det trygt og godt, klasseledelse og grensesetting, utfordrende samarbeid med øvrige fagmiljøer og utfordrende samarbeid mellom skole og hjem.

Hvordan få denne kompetansen?

Et fellestrekk ved de områdene lærerne peker på, er at de alle er knyttet til relasjonelt arbeid. For at læring skal kunne skje, så trenger elevene et trygt og godt psykososialt miljø. Det kjennetegnes av kvalitet i relasjonene mellom lærer og elev, mellom elevene og til, og mellom de foresatte. Lærerne skal også samarbeide med barnas hjem for å sikre best mulig lærings og utviklingsmuligheter for elevene. Alt dette er sentrale deler av lærerens ansvarsoppgaver, i tillegg til undervisningen i ulike fag.

Det vi vet om utvikling av relasjonskompetanse er at man lærer av de situasjonene man står i og de erfaringene man gjør seg i relasjoner med andre. Det skjer ved refleksjon over egen praksis, og å reflektere over egen praksis sammen med andre, gjennom veiledning, observasjoner og tilbakemeldinger. Denne formen for kompetanseutvikling er praksisnær og tett knyttet til det lærerne står i. Med andre ord utfordrer vi her noe annet som er helt sentralt i skolen. Tid. Tid til å trene. For øvelse gjør mester, de vet de ansatte i skolen bedre enn de fleste. Da bør vi lytte og sette av tid.

Og ja, vi har spurt den norske læreren.