Alle, uavhengig av bakgrunn, skal føle seg anerkjent

Jeg har fått lov til å dele refleksjonene til en person som har bodd i Norge i 50 år og vært en aktiv deltaker i samfunnet. Han har oppnådd mye både i arbeidslivet og innen idretten, han beskriver Norge som «mulighetenes land». Det har ikke alltid vært lett, det har krevd hardt arbeid, men han er veldig fornøyd med det han har fått til.

Denne personen har aldri opplevd rasisme på en direkte, personlig måte. Likevel forteller han at han ofte føler han må forklare eller forsvare handlingene til «innvandrere» som gruppe. Det er slitsomt, sier han. Han stiller et spørsmål som mange nok kjenner på: Når blir man bare sett som en del av samfunnet – ikke som representant for noe annet?

Jeg fikk høre litt om hva han og vennegjengen ofte diskuterer, og det fikk meg til å reflektere over hvordan innvandrere ofte blir diskutert som én samlet gruppe, uten å skille mellom de som nylig har kommet til landet og de som har bodd her i 30, 40 eller 50 år. Etter definisjonen er ikke barn som er født og oppvokst i Norge innvandrere, men likevel blir de selv som voksne ofte omtalt som det. Hva gjør det med følelsen av å høre til?

Det bør gjøre oss alle oppriktig triste å vite at noen, i dagens mangfoldige samfunn, fortsatt føler at de må forsvare hvorfor de hører hjemme her. De som har bygd hele livet sitt her og vært med på å forme det Norge vi kjenner i dag. Og dette gjelder selvfølgelig også de som nylig har kommet hit, de er en like viktig del av samfunnet vårt, og de skal føle at de hører hjemme her, akkurat som alle andre.

Så hva ønsker jeg oppnå med å dele dette innlegget? Jeg ønsker et fokus på hva vi kan gjøre for å sikre at alle, uavhengig av bakgrunn, føler seg anerkjent for den de er og det de bidrar med. Vi skal se hverandre for den vi er, ikke for hvor vi kommer fra.

Åpen