Alle europeiske land har samme problem. Bare ett tar seg råd til å ignorere det.

Kanskje er selve responsen på Martin Bech Holtes (bildet) diagnose det fremste beviset på at han har et poeng, skriver innleggsforfatteren. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Der norske samfunnsøkonomer beskylder Martin Bech Holte for å «svartmale», er virkelighetsforståelsen en annen i Brussel.

Kritikken mot Martin Bech Holtes bok om landet som ble for rikt, er overraskende forutsigbar. Fra deler av den politiske venstresiden hevdes det at Holte egentlig bare kommer med et kampskrift for mindre, lavere skatt. Fra den politiske høyresiden har det vært høflig anerkjennelse samtidig som man med hviskestemme har sagt at forslagene som presenteres, aldri kommer til å bli fulgt opp.

Vel så interessant som den politiske runddansen har det vært å følge fagøkonomene. Man måste jamföra har vært gjennomgangsmelodien fra de fleste.

Det går riktignok ikke så bra, men det gjelder jo de fleste andre også. Som tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen formulerte det i Dagens Næringsliv: «Det er riktig at veksten i produktivitet har avtatt, for øvrig om lag på linje med andre europeiske land.»

En av de få som tar Holte i forsvar, er politisk redaktør i E24 Torbjørn Røe Isaksen. Hva om vi sammenligner med oss selv, spør han og peker på Norges fantastiske utgangspunkt.

Falt stadig bakover

Et annet spørsmål ville kunne være om man virkelig kan være fornøyd med å ligge «om lag på linje med» spesialklassen om målet er å være god.

Det Vest-Europa vi ligger på linje med, har falt stadig bakover internasjonalt. Og det startet allerede før Holtes dag 2 i 2013.

Siden år 2000 har husholdningenes disponible realinntekt i USA vokst nesten dobbelt så mye som i Europa. Samtidig har innovasjonstakten i Europa falt bak resten av verden, spesielt innenfor teknologisektoren.

Det Europa som en gang var ledende, må nå forholde seg til at bare fire av de femti største teknologiselskapene fortsatt er europeiske. Det finnes ingen europeiske selskaper med en markedsverdi over 100 milliarder euro som er yngre enn 50 år. Til sammenligning er alle seks amerikanske selskaper med markedsverdi over 1 billion euro yngre enn femti år.

Beviset på at Holte har et poeng

Der norske samfunnsøkonomer beskylder Holte for å «svartmale», er virkelighetsforståelsen en annen i Brussel. I den såkalte Draghi-rapporten om europeisk konkurransekraft, som ligger til grunn for EU-kommisjonens president Ursula von der Leyens andre kommisjonsperiode, beskrives den manglende produktivitetsveksten som en «eksistensiell trussel» mot hele kontinentets fremtid. Om ikke trenden snus, advares det i sterke ordelag mot kontinentets «sakte undergang».

Og utfordringene tas på alvor. I februar slipper EU-kommisjonen sine forslag til en enorm «Clean Industrial Deal», som skal få fart på industriens konkurransekraft i hele EU. Store initiativer er også på vei innenfor områder som finans, teknologi og forskning.

Alarmklokkene har ringt, og hele EU-systemet svarer. I møter med EU-byråkratene er nå «deregulering» og «investorvennlighet» så høyt på dagsordenen at man tidvis tror man har gått feil og havnet i en Thatcher-studiesirkel fra 1980-tallet.

Kanskje er selve responsen på Holtes diagnose det fremste beviset på at han har et poeng. Alle europeiske land har samme problem. Det er bare ett som tar seg råd til å ignorere det.