Aktiv dødshjelp er ikke smertelindring

Mens vi i Høyre er imot aktiv dødshjelp, er blant annet Fremskrittspartiet for. Dødshjelp handler ikke bare om retten til å bestemme over eget liv eller død. Det handler like mye om hvordan vi som samfunn tar vare på de som lider av alvorlig sykdom, og hva vi som medmennesker definerer som et verdig liv.

Spørsmålet om aktiv dødshjelp har fulgt menneskeheten gjennom alle tider. Også Ibsen berører temaet i «Gjengangere». Når den dødssyke Osvald sier «Mor, gi meg solen», så ber han sin mor om hjelp til å dø. Hva hun gjør vet vi ikke. Det gir Ibsen oss ingen svar på.

Da jeg som sykepleierstudent hadde mitt første møte med døende kreftpasienter, ble spørsmålet om aktiv dødshjelp et dilemma som jeg fordypet meg i, uten å starte med en konklusjon. Etter hvert som jeg arbeidet meg gjennom temaet ble det klarere og klarere hvilke grenser som flyttes i samfunn som tillater aktiv dødshjelp.

Åpen

Aktiv dødshjelp, også kalt eutanasi, er når en aktiv, villet handling avslutter et annet menneskes liv. Motivet bak er barmhjertighet. De fleste som åpner for å tillate aktiv dødshjelp, stiller som et krav at det må være etter ønske fra pasienten. Det handler om retten til å bestemme over sin egen utgang i møte med uhelbredelig sykdom og lidelse. Det er absolutt mulig å ha sympati for et slikt standpunkt, men etter å ha jobbet med emnet, er det min mening at en slik tilnærming er en grov forenkling av et komplisert tema. Hvis motivet er å hindre lidelse, hva da med dem som ikke er i stand til å uttrykke et slik ønske? Har de ikke rett på den samme barmhjertigheten? Hvem skal da ta den beslutningen? Skal det være aldersgrense på retten til å bestemme over sin egen død? Skal foreldre ta den avgjørelsen på vegne av sine barn? Hvilke lidelser skal omfattes av retten til eutanasi? Skal psykiske lidelser og demens omfattes av retten til eutanasi? Når er et menneske i stand til å ta en slik beslutning?

I Belgia og Nederland, hvor aktiv dødshjelp har vært tillatt i mer enn 20 år, er det blitt etablert en praksis hvor psykisk syke, mennesker med demens, unge mennesker med uhelbredelig sykdom og også barn gis aktiv dødshjelp. Åpner man opp for aktiv dødshjelp, så flytter man en grense, og det viser seg vanskelig å sette en ny grense. Hva skjer i et samfunn der aktiv dødshjelp er en del av det offentlige helsetilbudet? Mange er redde for å bli en byrde for familie og samfunn, og faren for å oppleve et indre eller ytre press for å avslutte livet er stor. Ender vi opp i et samfunn hvor det forventes at man skal velge å dø?

Hva med dem som skal utføre aktiv dødshjelp? Skal helsepersonell ha mulighet til å reservere seg? I en nederlandsk studie ble leger som utførte eutanasi intervjuet om sin opplevelse av det. De fleste uttalte at første gang de gav dødshjelp var den vanskeligste, siden ble det lettere. Hvilke grenser flyttes i menneskesinnet til dem som er satt til å redde liv, når de blir satt til å avslutte liv?

I debatten om aktiv dødshjelp må vi stille de riktige spørsmålene. Det viktigste er, hva er alternativet? Alternativet er en helsetjeneste som gir behandling, lindring og omsorg til mennesker med alvorlig sykdom. Det krever vilje og ressurser. Vi vet at presset på helsetjenesten vil øke. Faren ved å åpne for aktiv dødshjelp er at valget om å dø kommer av mangel på god lindring og behandling. De fleste som jobber med alvorlig syke pasienter vet at det finnes god, lindrende behandling. Det er heller ikke blant dem du finner de sterkeste stemmene for aktiv dødshjelp.

Vi i Høyre mener at aktiv dødshjelp ikke bør tillates i Norge fordi det bryter med grunnleggende verdier om å beskytte menneskelivet, også i møte med sykdom og lidelse.