AI, råvarer og makt: Den nye drivkraften i amerikansk utenrikspolitikk

Ser man dette i sammenheng med USAs historie og nåværende utenrikspolitikk, fremstår det som rimelig å spørre: Er tilgangen på kritiske råmaterialer og energi i ferd med å bli en sentral driver for en mer aggressiv amerikansk linje, både økonomisk og militært?

AI-systemer er ikke abstrakte størrelser. De krever enorme datasentre, spesialiserte halvledere, avanserte magneter, sensorer og et stabilt kraftsystem. Hele denne verdikjeden er avhengig av materialer som sjeldne jordarter, litium, kobolt, grafitt, kobber – og ikke minst store mengder rimelig og pålitelig energi. USA har på flere av disse områdene begrensede eller beskjedne egne forekomster, og er i dag sterkt avhengig av import og globale forsyningskjeder.

Samtidig er USA helt åpen om at teknologisk dominans innen AI, halvledere og relaterte teknologier betraktes som et nasjonalt sikkerhetsspørsmål. I strategidokumenter, forsvarsbudsjetter og politiske uttalelser knyttes teknologisk lederskap direkte til militær og geopolitisk styrke. Når teknologi blir sikkerhetspolitikk, blir også råvarer sikkerhetspolitikk.

I dette lyset er det verdt å merke seg hvilke land som får økt strategisk oppmerksomhet. Grønland trekkes frem for sine forekomster av sjeldne jordarter og sin plassering i Arktis. Canada omtales som en «pålitelig partner» for kritiske mineraler og energi. Ukraina har betydelige forekomster av litium, titan og grafitt – i tillegg til sin geopolitiske beliggenhet. Fellesnevneren er ikke bare verdier og allianser, men også tilgang til ressurser som er nødvendige for fremtidens teknologi og energisystemer.

Dette er ikke et nytt mønster i amerikansk utenrikspolitikk. Under den kalde krigen var olje og energisikkerhet sentrale drivkrefter bak allianser, intervensjoner og regimeskifter. Senere har finanssystemet, dollaren og handelsregimer vært viktige maktmidler. I dag er det i økende grad data, energi og råmaterialer som utgjør grunnmuren for økonomisk og militær styrke. Det nye er ikke at ressurser betyr makt – det nye er hvilke ressurser det gjelder.

Det er viktig å presisere at dette ikke nødvendigvis innebærer en vilje til direkte militær erobring av ressursrike områder. I vår tid utøves makt ofte gjennom økonomisk press, sanksjoner, eksportkontroll, teknologiske standarder og «venne-shoring» av forsyningskjeder. Likevel ligger militærmakt i bakgrunnen som en garanti for den politiske orden man søker å etablere.

Også olje og gass spiller fortsatt en nøkkelrolle. AI og digital infrastruktur øker etterspørselen etter stabil energi, og fornybare løsninger alene dekker foreløpig ikke dette behovet. Gass og kjernekraft fremstår derfor som strategiske ressurser, og energipolitikk forblir tett koblet til geopolitikk – også i en «grønn» og digital tidsalder.

Er det da rimelig å hevde at kritiske råmaterialer og energi er en driver for USAs mer konfronterende utenrikspolitikk? Ja – ikke som den eneste forklaringen, men som en stadig viktigere strukturell faktor. I kombinasjon med rivaliseringen med Kina og den raske teknologiske utviklingen bidrar dette til å forklare hvorfor kampen om forsyningskjeder, allierte og strategiske regioner har blitt så intens.

For små land som Norge bør dette gi grunn til ettertanke. Vi befinner oss i skjæringspunktet mellom energi, teknologi og geopolitikk. Å forstå hvordan råvarer, AI og makt henger sammen, er avgjørende for å kunne føre en selvstendig og realistisk utenrikspolitikk i årene som kommer.