Aftenpostens Ingunn Økland bør være åpen for nye, skeive perspektiver

Forfatter Guri Idsø Viken har skrevet den historiske romanen «Krakk» om forretningsmannen Axel Herlofson. Hun svarer Aftenpostens Ingunn Økland om skeiv litteratur. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

For meg som forfatter er det et selvstendig poeng å fylle noen av de store hullene i den skeive historien.

Aftenpostens kommentator og hovedanmelder Ingunn Økland mener at bøker som Bendik Wolds biografi om Thomas Mann, Hilde Hagerups ungdomsroman om Gunvor Hofmo og Ruth Maier og min roman «Krakk» gir seksualitet for stor plass i litteraturen. Det er en noe interessant holdning å ha når vi vet hvor mye seksualitet styrer menneskelige valg, og hvor store konsekvenser den får i dagens samfunn – for alt fra næringslivstopper til mulige LO-ledere.

Jeg tror heller ikke helt på Økland. «Krakk» handler om en mann som gjennomførte historiens største banksvindel, sørget for at tusenvis av mennesker mistet jobben og ødela den økonomiske utviklingen i Østre Agder-regionen 100 år frem i tid. Likevel fremhever Økland stadig at han har røff sex med revisoren på loftet. Det er hennes, ikke mitt hovedfokus.

I omtalen av Wolds bok hevder Økland at Thomas Manns legning er lite relevant for lesingen av Manns dels selvbiografiske romaner. Samtidig er Økland kritisk til at jeg har skildret homoerotiske tendenser hos en fiktiv karakter, uten at jeg kan bevise at personen romanen er basert på, virkelig var homofil.

Her må hun nesten bestemme seg: Er personers legning utenfor romaners rammer vesentlig eller ikke?

Alf Prøysen-tekster

Å definere seksualitet som uvesentlig er et privilegium for dem som har en seksualitet ingen er kritiske til.

Og at kunstneres biografi ikke hører lesingen til, later først og fremst til å gjelde skeive forfattere og temaer.

Kanskje er det heller motsatt, all den tid biografi kan åpne små hint som, på grunn av faren for angrep og sensur, er godt gjemt.

Vi skal ikke lenger enn til Alf Prøysen-tekster som Trassvisa hennes Tora og «Mannen på holdeplassen» før det blir tydelig. Jeg-personene i disse tekstene er ikke kjønnede. Tenker vi at Prøysen skrev fra et skeivt ståsted, får tekstene et langt mer tragisk innhold.

Slik er det også hos Thomas Mann. I vår tid er det enklere å løfte dette frem, slik Bendik Wold åpner Mann for nye lesere.

Gavepakke til kulturkrigere

For meg som forfatter er det et selvstendig poeng å fylle noen av de store hullene i den skeive historien.

Skeiv seksualitet er grovt underkommunisert i historieskrivingen.

Mange har ment at skeivhet skal skjules. Andre har gjort det uforsvarlig å være skeiv offentlig. Resultatet er en rekke feilinntrykk av skeiv seksualitet som noe unormalt, til tross for at folk beviselig har vært skeive siden Sokrates’ tid.

Det er et feilinntrykk som er en gavepakke til kulturkrigeres jakt på en mer diskriminerende verden.

Vi trenger alle en historie å speile oss i for å forstå oss selv i verden slik den er i dag. Dette speilet har ikke skeive i like stor grad som andre.

Det er en jobb for historikere å rette opp egne feil og sikre egen relevans. Men det er en vanskelig jobb for historikere når dokumentasjon mangler.

Her har skjønnlitterære forfattere en fordel: Vi har ikke dokumentasjonskrav, men sannsynlighetskrav. Vi har rom til å utforske hva det å være skeiv ville ha gjort med karakterene våre nå og da. Og slik kan vi vise hvilke konsekvenser samfunnets normer har for den enkeltes kroppslige og følelsesmessige utfoldelse.

Diskriminering av ulike former for skeiv seksualitet er en av vår tids største likestillingsutfordringer. Skeive angripes og mister nå rettigheter i store deler av verden. Vi burde være litt mindre opptatt av problemene ved å skrive om skeiv seksualitet og litt mer opptatt av faren ved ikke å gjøre det.