Aftenposten-journalistenes språklige skjødesløshet er graverende

For meg var det viktig at de involverte i saken ble kontaktet, og jeg synes det er forferdelig trist at forlaget ikke nådde dem, skriver Helene Uri. Foto: Berit Roald, NTB

Romanen som helhet er fiksjon. Det er dessverre ikke det etterlatte inntrykket i Aftenpostens dekning.

Risikoen for å bli utsatt for snikfilming er større enn tidligere. Risikoen for at et skjevt avtrykk av en nyhet fester seg, er også større. Avislesere uten abonnement ser bare tittel og ingress i nettaviser.

«I mitt lune hi» er en roman som tar utgangspunkt i en dom. Jeg hørte om saken, leste domsavsigelsen – og skrev en historie som har ytre likhetstrekk med hendelsene beskrevet i dommen. I tillegg siterer jeg direkte derfra.

I forordet gjør jeg rede for hva jeg har gjort: Personer og hendelser er fiktive, men de kriminelle handlingene bygger på en virkelig sak. Alt i boken med unntak av sitatene er fiksjon. Av romanens 275 sider er knappe fire sider sitater fra dommen. De fleste er på to–tre linjer.

Saken er kjent fra mediene, først og fremst A-magasinet, og er i korte trekk slik: Den domfelte leide ut sokkeletasjen i huset sitt til en mor og hennes datter. Han bodde selv i overetasjen. Etter hvert monterte han flere spionkameraer i utleieleiligheten og fulgte med på hva som foregikk der.

Den siste siden i romanen inneholder et langt sitat fra dommen (17 linjer). Det dreier seg om straffeutmålingen – en av grunnene til at jeg ville skrive om saken. Mannen begikk en svært alvorlig forbrytelse, men fikk en forbausende lav straff. Det gjorde inntrykk på meg.

Min bok er en roman, ingen dokumentarbok. Jeg hadde et eksplisitt ønske om ikke å vite mer om de involverte i saken enn det som fremgikk av den ti sider lange dommen. Jeg gjorde ingen forsøk på å finne ut mer om dem. I stedet lot jeg mine litterære skikkelser vokse frem i løpet av skriveprosessen, slik jeg alltid gjør når jeg skriver skjønnlitteratur.

Karaktertrekk, vaner, yrke, klesstil, utseende, fortid – ingenting av dette er naturlig nok nevnt i dommen.

Jeg har gitt overgriperen navnet Bjørn. Han er pensjonert ingeniør og har jobbet med trafikkavvikling. Han er skilt fra Frida. Han har en omplasseringshund og liker å stelle i hagen.

Kvinnen heter Anne Marie, er utdannet som lærer. Hun elsker cappuccino og litteratur. Hvis dette stemmer med virkelighetens personer, må det ha skjedd et statistisk mirakel.

Mange opplysninger som faktisk står i dommen, er dessuten utelatt eller endret i min bok, blant annet alder og kjønn på noen av personene. I dommen kikker overgriperen på både mor og datter. I boken min er det bare moren. I den virkelige saken er det datteren som oppdager det første kameraet, det er det ikke i romanen. Jeg kunne ha fortsatt.

Romanen som helhet, med unntak av hovedtrekkene i de kriminelle handlingene som beskrives, og de til sammen fire sider sitater fra dommen, er fiksjon. Det er dessverre ikke det etterlatte inntrykket i Aftenpostens dekning.

... uten å kontakte

For meg var det viktig at de involverte i saken ble kontaktet, og jeg synes det er forferdelig trist at forlaget ikke nådde dem.

«Helene Uri skrev en roman basert på en virkelig hendelse, uten å kontakte de fornærmede» (Aftenposten, 9. januar).

I en ord-for-ord-lesning er setningen riktig, for jeg kontaktet ikke de fornærmede; det overlot jeg til forlaget. Forlaget klarte ikke å få tak i fornærmedes bistandsadvokat, til tross for flere SMS-er og oppringninger. (Bistandsadvokaten er oppført med to telefonnumre på Gule sider. Det som kommer til syne, er ikke i bruk. Forlaget har dermed brukt feil telefonnummer.)

Det burde ha stått: «Helene Uri skrev en roman basert på en virkelig hendelse, forlaget hennes har forsøkt å kontakte de fornærmede.»

En av journalistene skriver til meg (SMS, 11. januar): «Jeg tenker jo at hvis alle parter hadde blitt informert, så hadde ikke dette blitt noen offentlig sak.»

Journalistene anser dette som et særs viktig punkt, og det gjør deres språklige skjødesløshet enda mer graverende.

Intime og private helseopplysninger

I Norge er dommer offentlig tilgjengelige.

«Helene Uri har skrevet en roman basert på en virkelig hendelse og gjengir intime og private helseopplysninger» (Aftenposten, 10. januar).

Så lenge informasjon er tilgjengelig, er den ikke privat. Jeg gjengir ikke noe annet enn det som står i dommen. Den kan hvem som helst lese. Det er et viktig prinsipp i et demokrati, og pressen bruker flittig domsavsigelser i sitt arbeid. Det burde være like lite kontroversielt at en forfatter gjør det. En av skjønnlitteraturens oppgaver er nettopp å skrive om aktuelle, vanskelige, viktige temaer – som her: den stadig økende bruken av videoovervåking og spionkamerabruk.

Det er vanskelig å beskrive en mann som monterer spionkameraer primært for egen seksuell tilfredsstillelse, uten at det blir intimt. I dommen brukes ordene onani, seksuell, samleie, og noe av det jeg siterer fra dommen, inneholder disse ordene.

De helseutfordringene Aftenposten refererer til, må være at jeg siterer en setning fra dommen som fastslår at kvinnen var sårbar og kom fra et voldelig forhold.

Dessuten siterer jeg dette fra dommen: «Også datteren var sårbar og hadde psykiske utfordringer.» Det er opplysninger som allerede var kjent fra mediene. I september 2025 sto datteren frem i A-magasinet. Hun fortalte blant annet at utleier så på når hun dusjet, «og når hun lå i boblebadet og skadet seg selv med kniv» (A-magasinet, 5. september). (For ordens skyld: Jeg har ikke brukt noe informasjon fra den lange artikkelen i A-magasinet. Jeg har kun forholdt meg til dommen og min egen fantasi, og i romanen er ikke datteren utsatt for kikking.)

Ragebait

I fjor kåret Oxford Dictionary ragebait til årets ord. Det er et ord for overskrifter som gjør folk sinte og får dem til å klikke på saken. Den slags journalistikk kan man jo mene mye om, men pressen må sørge for «at overskrifter, henvisninger, ingresser [ ...] ikke går lenger enn det det er dekning for i stoffet» (Vær varsom-plakaten, Norsk Presseforbund). Det synes ikke jeg at Aftenposten gjør.

Men har jeg ikke fått sitatsjekk? Jo, men ingresser og overskrifter er ikke inkludert. De lages ofte i etterkant. Det er en underlig praksis, og særlig i våre dager da avisene i stor grad leses på nett, og der man må ha abonnement for å lese mer enn akkurat tittel og ingress.

Den som tror at romanen min forteller om det som skjedde i denne saken, blir skuffet. De får heller lese A-magasinet.