ADHD er ingen motediagnose

Vi frykter at færre barn og unge vil søke seg til helsetjenesten for sine plager, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsbilde: Olav Olsen

ADHD er ingen motediagnose: For mange kommer hjelpen for sent, og konsekvensene er alvorlige – fra rusproblemer til utenforskap og uførhet.

Aftenposten har de siste ukene nesten daglig målbåret kritiske røster til økningen i diagnostiseringen av ADHD. Både barne- og ungdomspsykiatere og allmennleger har kommet med udokumenterte og etter vår mening delvis skadelig informasjon om ADHD-diagnosen og problemene knyttet til økende antall henvisninger.

Vi frykter at færre barn og unge vil søke seg til helsetjenesten for sine plager, og at stigmatiseringen av dem som har diagnosen, øker.

Som leger møter vi disse pasientene i alle faser av livene deres. I barne- og ungdomspsykiatrien (Bup) møter vi barna som aldri finner ro, og som ikke har språk for å forklare hva som plager dem. I voksenpsykiatrien ser vi konsekvensene: mennesker som aldri ble forstått, og hvor samme uro har gitt rusmiddelproblemer, relasjonsbrudd, selvmordsfare, arbeidsuførhet og fengselsopphold.

Tidlig utredning, tilrettelegging og behandling kunne ha forebygget disse konsekvensene. Voksne som kommer til utredning og behandling, må møtes med verdighet og respekt og uten fordømmende holdninger og moralisme.

Sjargong avslører ukultur

Det er blitt greit å snakke om «formidabel økning», slik barne- og ungdomspsykiater Trond Velken gjør i Aftenposten 9. november. Velken snakker også om en «kortslutning i faget vårt» (psykologisk.no 2022), men overser kompleksiteten i diagnosen og bagatelliserer reell lidelse. Fastlege Njål Flem Mæland bruker i en kronikk hos Adresseavisen begrepet «flom av henvisninger», til tross for at det er snakk om en nokså stabil forekomst. Økningen i diagnosen skyldes stort sett at lidelsen noen steder har vært underdiagnostisert tidligere. I podkaster som Aftenpostens Fastlegen og Ekstra Lars opplever vi at det blir en bagatellisering av ADHD-diagnosen. ADHD omskrives som en tilstand vi alle har et snev av, og at det kan kjøpes en diagnose på det private markedet. Denne typen retorikk undergraver alvorligheten av lidelsen. Mennesker som trenger hjelp, blir avvist.

Vi har plikt til å sette diagnoser når vi finner dem. Når Velken sier at vi heller bør se på ADHD som en beskrivelse av utfordringer akkurat nå, ikke som en varig tilstand, og at vi ville hjulpet mange bedre ved å heller si at dette er et barn med store konsentrasjonsvansker som trenger tilrettelegging, er det ikke greit. Mennesker med ADHD strever, uavhengig av hva Velken kaller det. Å sette en diagnose skaper ikke en ny virkelighet, men gjør noe som ikke har vært anerkjent synlig, slik at hjelpen kan begynne. Velken hevder også at det ikke dreier seg om en nevroutviklingsforstyrrelse, og at det ikke er noe galt med hjernen. En samlet forskningslitteratur indikerer noe annet.

Men det er også feilinformasjon om medikamentell behandling. Barne- og ungdomspsykiater Henriette Sandven uttaler i podkasten Ekstra Lars 24. oktober at «når det kommer til stykket, så er dette et amfetaminpreparat. Det er helt besynderlig at vi har fått lov til å bruke det. Hvis man hadde hatt en alkoholpille, ville det vært helt fantastisk for sosial angst. I dosene vi har, så er det ikke et misbrukspotensial eller avhengighet, men tar du mye av den, så er det jo amfetamin, da!» I beste fall avslører dette en manglende forståelse av farmakologi og nevrobiologi, men langt mer alvorlig er det at slike utsagn bidrar til at barn og unge slutter med viktige legemidler.

Vi har sett det før

Jenter og kvinner er blitt oversett i medisinen, også i psykiatrien. ADHD har vært guttens uro og impulsivitet, ikke jentas indre kaos. Kvinner er blitt diskriminert i forskning og behandling.

Vi må ikke gjenta den feilen her. ADHD-problemer er blitt oversett og underdiagnostisert hos jenter. Det hevdes at diagnosen er upresis, men det er ingen psykiatrisk diagnose vi undersøker grundigere enn ADHD.

Psykiatrien har betydelige kapasitetsutfordringer. Når man er overveldet, er det imidlertid ikke fordi «alle» ved en misforståelse har fått ADHD. Det handler om en psykiatrisk tjeneste som mangler ressurser og i noen grad kunnskap. Personer med ADHD har krav på god utredning og å bli tatt på alvor. Vi må ikke gjøre dette til et spørsmål om moral. ADHD‑debatten må handle mindre om hvem som «fortjener» en diagnose, og mer om kvaliteten i forløpene vi tilbyr. Ja, noen får diagnosen for lett, men langt flere får den for sent. Når meninger får styre praksis, når egne holdninger får mer plass enn faglighet, og når frykt for «inflasjon» trumfer behovet for trygghet, skapes begge ekstremene samtidig: både overdiagnostisering og underdiagnostisering.

Uheldig tabloidisert

I en slik kompleks faglig virksomhet må vi også trå forsiktig. Vår opplevelse er at Aftenposten ikke har trådt tilstrekkelig varsomt. Avisen har tabloidisert temaet og skapt kunstige fronter, som igjen kan gi uheldige konsekvenser ved at det stilles spørsmål om fagfolkene vet hva de gjør. Barna selv og foreldrene kan bli usikre og tvile på den diagnosen og behandlingen de har fått.

Vi trenger ikke flere fronter. Vi trenger bedre forløp: likeverdig utredning, tilstrekkelig tid, kombinasjon av miljøtiltak, støtte til foreldre – og medisiner der det er riktig.

Spørsmålet om diagnostisering av ADHD handler ikke om å vinne en debatt. Det handler om mennesker som mister år av liv i venting, i skam eller i feilspor. Når vi gjør ADHD til et spørsmål om «for» eller «imot», reduserer vi et helt liv til en posisjon. Da mister vi ikke bare nyansene, vi mister menneskene.

Men vi kan også betrygge leserne. Aftenpostens kampanjejournalistikk på dette området reflekterer ikke holdningene til psykiatrimiljøet generelt. Barn og foreldre som søker hjelp, bør være trygge på at de får en grundig diagnostisk vurdering og en behandling som er tilpasset den enkeltes behov, uansett hvor de bor. Vi må ikke la oss skremme av enkelte kollegers skremselsretorikk.