ADHD-debatten: «Om bare alle var som meg, så ville alt gått bra!»

Konsekvensene av udiagnostisert ADHD kan være alvorlige, skriver Edvard Botterli Udnæs. Foto: Torbjørn Katborg Grønning

Jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at flere i samfunnsdebatten virker desperate etter å gjøre funksjonshemmede til problemet, heller enn å gjøre noe med systemet.

For tre og et halvt år siden fikk jeg en telefon fra behandleren min på Distriktpsykiatrisk senter (DPS). Utredningen min var ferdig – jeg hadde ADHD.

Uansett hvor klisjé det er å si så markerte diagnosen – på godt og vondt – starten på et nytt liv. Uten ADHD-diagnosen hadde jeg nok ikke gått inn i det kommende semesteret 30 studiepoeng unna å fullføre bachelorgraden min på normert tid.

Jeg sliter fortsatt med å finne «riktig medisin». Jeg måtte stå på venteliste i over et år for å få psykolog etter at DPS sa seg ferdig med meg, kort tid etter utredningen. Tilretteleggingen på studiet har i praksis vært ikke-eksisterende.

Likevel er jeg overbevist om at livet mitt er blitt uendelig mye bedre fordi jeg med et litt flaut blikk sa til psykiateren min at jeg hadde sett noen videoer på Tiktok.

Farene ved ikke å bli utredet

Debatten om økningen i ADHD-diagnoser tok fyr omtrent et år etter jeg fikk min diagnose. Den har vært vanskelig å følge fra sidelinjen.

Én ting er at den stemmen i hodet mitt som insisterte på at jeg bare var lat, barnslig og måtte skjerpe meg, plutselig fikk allierte i landets største aviser. De siste to årene har jeg møtt mer og mer mistenkeliggjøring når jeg har vært åpen om hvem jeg er.

Men det som har vært vanskeligst, er at jeg ikke har skjønt målet med debatten. Hva er det man prøver å oppnå?

Hvis det at folk som sliter med å mestre hverdagen, ønsker å finne en forklaring på utfordringene sine og oppsøker hjelp, fører til et for stort press på helsevesenet, har vi ikke da et problem med psykisk helsevern?

Skal folk skal gå udiagnostisert helt til de møter veggen, slik at vi ikke trenger å øke kapasiteten i barne- og ungdomspsykiatrien (Bup) og DPS-ene?

Konsekvensene av udiagnostisert ADHD kan være alvorlige. Det øker risikoen for depresjon, rusproblemer og selvmord og kan oppstå plutselig hos folk som tidligere «fungerte normalt».

Er det ikke åpenbart bedre om flere blir henvist til utredning, hvor noen av dem kanskje har andre utfordringer enn ADHD, enn at folk som har ADHD, må «rawdogge» livet uten en diagnose og behandling de trenger?

En irriterende utgiftspost?

Jeg har ikke sett noen seriøse aktører påstå at det er massevis av psykiatere på Bup og DPS som feildiagnostiserer folk. Problemet virker dermed å være at noen av dem som lurer på om de har ADHD, egentlig har andre utfordringer.

Men vi kan vel ikke forvente at absolutt alle som ber om utredninger, vet nok om psykiatri til å sette diagnosene selv?

Akkurat som vi ikke forventer at alle som drar til legevakten, kan konkludere at de har brukket foten eller om det kun er en forstuing. Hva er det vi da oppnår med å skylde på dem som følger rådene vi hele tiden gir om psykisk helse – å oppsøke hjelp?

Akkurat som flere har skrevet om at funksjonshemmede ofte blir omtalt som irriterende utgiftsposter, klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at flere i ADHD-debatten forsøker å legge skylden på oss funksjonshemmede heller enn samfunnets manglende vilje til å gi alle et verdig liv. Du trenger tross alt ikke å øke skattene med én eneste promille hvis du bare kan kalle meg lat.