Å vente fire dager på røntgen må kalles en dårlig kundereise

DEBATT: Dette innlegget handler om en vond finger, men mest om et system som er litt ute av ledd.

Vi forstår at en finger ikke slår hjerteinfarkt, men samtidig stusser jeg over hvor lett vi avfeier 15-åringen som er redd både kamper og trening ryker en stund framover. Foto: Privat

Fredag kveld gikk datteren min i bakken under håndballtrening i Stavanger idrettshall. Da hun reiste seg, sto lillefingeren i en snål vinkel. Treneren gjorde det riktige. Han satte den på plass. To ganger. Fingeren var ute av ledd, mente han. Det skulle vise seg at noe annet også var det.

Kan hun få røntgen?

Vi ringte legevakten fra bilen. 15-åringen forklarte selv hva som hadde skjedd, og vi fikk beskjed om å komme inn. Mens moren satt ved siden av og var stille stolt over roen hun viste – og over at hun husket hele fødselsnummeret sitt.

Vel fremme på Våland gikk det raskt. Kølapp. Kjapp tur inn i avlukket. Følelse i fingeren? Ja. Vondt? Ja. Så kom beskjeden: Det er ikke nubbesjanse for røntgen i kveld. Gå hjem, ta en Paracet og ring fastlegen mandag.

Jeg spurte ydmykt om hun kunne skrive en henvisning til røntgen mandag. For det er jo det som gjenstår: Ta bilde. Sjekke at det ikke er brudd. Få det bekreftet.

Nei. Hun har ikke lov.

Vi forstår alle at en finger ikke slår hjerteinfarkt i alvorlighetsgrad en fredagskveld, men samtidig stusser jeg over hvor lett vi avfeier 15-åringen som er redd både kamper og trening ryker en stund framover.

Tok fri fra jobb

Mandag morgen ringte jeg likevel pliktoppfyllende til fastlegen. En halv time i kø. Ga opp. Ringte igjen litt senere. Kom gjennom. Du kan forsøke å få en hastetime tirsdag, hvis du bare logger deg på klokken 15 og er kjapp nok, sa den blide damen i resepsjonen. Kan ikke du bestille for meg?

Nei, det kunne hun ikke.

Klokken 15.05 sitter jeg klar. Ingen ledige timer.

Kalenderen sprekker litt i kanten. Jeg skal sitte i telefonkø igjen i morgen, ta fri fra jobb for å møte en fastlege som sannsynligvis vil gjøre akkurat det sykepleieren på legevakten allerede visste: skrive en henvisning til røntgen. Deretter kjøre videre til sykehuset. Enda mer venting. Enda mer tid.

For å gjøre det som kunne vært gjort med én gang.

I mellomtiden har vi tapet lillefingeren til ringfingeren og knasket mer Paracet.

Det som gjør meg matt, er ikke at vi ikke fikk røntgen på fredagskvelden. Jeg forstår at det er mer enn det jeg kan se – selv om venteværelse hos legevakten virket stille og rolig på overflaten.

Det jeg ikke forstår, er hvorfor en kompetent sykepleier som ser hva som må gjøres, ikke får sende oss direkte til røntgen. Hvorfor må vi ta en ekstra runde via fastlegen? Hvorfor må jeg bruke tid på å organisere en omvei?

En dårlig kundereise

I en privat virksomhet hadde vi kalt dette unødvendig dobbeltarbeid. En dårlig kundereise. Vi hadde snakket om flyt, ansvar og tillit. Vi hadde fjernet flaskehalsen.

I helsevesenet kaller vi det kanskje «sånn er det».

Men må det være sånn?

Når både pasient, sykepleier og fastlege i praksis vet hva konklusjonen blir – hvorfor må vi likevel ta omveien?

I dag har vi vært hos fastlegen. Fått henvisning. Tatt røntgen. Det var brudd.

Dette handler ikke om en finger. Den gror.

Det handler om et system som er litt ute av ledd.

Det burde vi klare å sette på plass.