Å ta jøders bekymringer på alvor krever mer enn å fordømme vold i ettertid

Det mest urovekkende er ikke bare volden i seg selv, men hvordan forutsetningene for vold bygges lenge før skuddene avfyres, skriver innleggsforfatteren. Bildet: Skadede fraktes vekk etter terrorangrepet på Bondi Beach. Foto: Mark Baker, AP / NTB

Å ta jøders bekymringer på alvor betyr ikke bare å fordømme vold i etterkant, men å trekke tydelige grenser før hatet blir handling.

Terrorangrepet mot Hanukka-feiringen i Australia, der 16 mennesker ble drept, er et brutalt sjokk. Samtidig er det ikke en isolert hendelse. Jeg mener at det er et ekstremt, men forutsigbart endepunkt i en utvikling vi også ser i Norge: en gradvis normalisering av antisemittisme – sosialt, politisk, kulturelt og akademisk.

Siden Hamas' terrorangrep 7. oktober har antisemittiske hendelser økt i store deler av verden. I Australia er dette dokumentert med brannangrep mot synagoger og barnehager, trakassering av jødiske studenter og nå massedrap under en religiøs høytid.

Lenge før

Det mest urovekkende er ikke bare volden i seg selv, men hvordan forutsetningene for vold bygges lenge før skuddene avfyres. Antisemittisme fremstår i dag sjelden i sin klassiske form. Den presenteres i stedet som «antisionisme», «kulturell boikott», «akademisk aktivisme» eller «menneskerettighetsengasjement».

Effekten er likevel den samme: Jøder gjøres kollektivt ansvarlige for handlinger begått av en stat de hverken kontrollerer eller nødvendigvis støtter.

Dette ser vi tydelig i akademia. De siste årene er det kommet åpne boikottoppfordringer mot israelske institusjoner, og enkelte universiteter i Norge har vedtatt tiltak som i praksis rammer forskere basert på antatt politisk tilknytning.

Det samme mønsteret ser vi i kulturlivet. Det har vært opprop for å utestenge Israel fra Eurovision – et arrangement som i sin kjerne er ment å være samlende. Også her rammes enkeltutøvere kollektivt, ikke for egne handlinger, men for hvilken stat de representerer.

Felles for disse initiativene er at de bryter med grunnleggende liberale prinsipper: individuell ansvarlighet, ikke-diskriminering og likebehandling. Man kan – og skal – kritisere israelsk politikk, på samme måte som man kritiserer andre staters politikk.

Forventninger

Problemet oppstår når skillet mellom stat og folk viskes ut, og når jødiske studenter, forskere, kunstnere og idrettsutøvere forventes å ta politisk avstand for å få delta på like vilkår. Da er vi ikke lenger i en legitim politisk debatt, men i en praksis som reproduserer klassiske antisemittiske forestillinger i modernisert form.

Dette klimaet har konsekvenser. Det gir næring til ideer om «jødiske nettverk» og skjult makt. Det legitimerer trakassering og sosial ekskludering. Og det senker terskelen for dem som er villige til å bruke vold.

Norge er så langt forskånet for hendelser som Bondi Beach. Men også her rapporterer jødiske borgere om økende utrygghet. I akademiske og kulturelle miljøer presses grensene for hva som anses som legitim forskjellsbehandling. Når boikott fremstilles som moralsk dyd, bidrar også moderate aktører til normaliseringen.

Antisemittisme kan anta mange uttrykk, men konsekvensene er alltid de samme. Å ta jøders bekymringer på alvor betyr ikke bare å fordømme vold i etterkant, men å trekke tydelige grenser før hatet blir handling.

Hvis vi ikke gjør det, bør vi heller ikke bli overrasket når normalisert fiendtlighet igjen ender i åpent terrorangrep. Også hos oss.