Å sparke Nav-sjefen løser ingenting

Nav ble etablert i 2006. Allerede i 2009 krevde Siv Jensen den første direktørens avgang, etter en knusende dom fra Riksrevisjonen.

Neste direktør, Joakim Lystad, fikk sparken i 2015 som følge av «summen av mange ting». Fem år senere gikk Sigrun Vågeng av i kjølvannet av trygdeskandalen.

Så var det Hans Christian Holtes tur.

Fire direktører på rad. En parade av skandaler, kritikk og mistillit. Nå er det på tide å innse at direktørene ikke er problemet.

En ny toppsjef inn i Nav er som å bytte kaptein på et skip som tar inn vann. Det er skroget som må fikses.

Jeg skrev i august at Nav burde skrotes. Om ikke man skal rive ned hele greia, så var de fleste enige om at noe drastisk måtte gjøres. For utfordringene er mange.

Nav-direktøren tok selvkritikk og anerkjente at det var et stort forbedringspotensial.

Derfor kom det ikke som en overraskelse at Riksrevisjonen atter en gang avdekket svakheter og feil i Nav.

Men i stedet for å gjøre den vanskelige politiske jobben med å endre systemet, velger man den enkleste løsningen: å sparke lederen.

Det er symbolpolitikk.

Hvorfor skulle Nav fungere bedre ved å fjerne en av dem som kan mest om Nav?

SPARKET NAV-SJEFEN: Arbeidsminister Kjersti Stenseng. Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / NTB

Ved å sparke Holte fraskriver arbeidsministeren seg sitt politiske ansvar.

Selvfølgelig burde det få konsekvenser når en direktør gir mangelfull eller feil informasjon til departementet. Det som skjedde med IKT-loggføring og manglende fakturakontroll er alvorlig.

Men dersom feilene aldri hadde skjedd, ville Nav-brukerne likevel møtt de samme hindringene i denne byråkratiske mastodonten.

Fastlegene ville fortsatt opplevd at deres vurderinger blir overprøvd eller ignorert.

Sykmeldte og arbeidssøkere ville fortsatt risikere å «falle mellom stolene» i en altfor rigid og treg saksbehandling.

Vi må klare å holde to tanker i hodet samtidig: Holte har ansvar for det som har sviktet på hans vakt, men Navs problemer handler om langt mer enn ham.

Riksrevisjonens undersøkelser underbygger dette. De sier at Nav ikke lykkes med sitt kjerneoppdrag:

Flere havner utenfor arbeidslivet, sykefraværet øker, og andelen på helserelaterte ytelser går opp.

Én av fem nordmenn i arbeidsfør alder mottar nå en helserelatert ytelse. Det er et urovekkende høyt tall.

Så syke er vi sannelig ikke.

Enda mer skummelt er det at Nav ikke klarer å sikre likebehandling. For eksempel avslår Nav i Tønsberg dobbelt så mange søknader om arbeidsavklaringspenger som nabokontoret i Sandefjord, selv med likt arbeidsmarked og lik demografi.

Riksrevisjonen peker også på at Nav ikke følger opp sykmeldte godt nok. Man kan være sykmeldt i et år uten særlig kontakt fra Nav, noe som øker risikoen for å falle permanent ut av arbeidslivet.

Når Nav svikter så fundamentalt, er det naivt å tro at en femte direktør i rekken skal løse alt ved å overta et identisk system.

Mange av problemene ligger i regelverket Nav forvalter: folketrygdloven.

Den er blitt en uoversiktlig labyrint av paragrafer, forskrifter og unntak – laget for rettssikkerhet, men nå så komplisert at den undergraver nettopp det.

Nav bruker enorme ressurser på å tolke et regelverk som er for komplisert. Ressurser som kunne vært brukt på faktisk oppfølging av brukerne.

Tross innsatsen klarer ikke Nav å unngå at feil skjer, rett og slett fordi de ansatte er gitt en umulig oppgave.

Verst går det utover de ressurssvake brukerne. De som ikke kan skrive velformulerte klager, skaffer seg advokat eller setter seg inn i juridiske detaljer.

Nav favoriserer dem som er friske nok til å krige mot systemet, og straffer dem systemet egentlig skal beskytte.

Folketrygdloven må revideres fra bunnen av. Noen vil si at dette er for omfattende og dyrt.

Men alternativet er langt mer kostbart, i form av færre mennesker i arbeid, og pasienter som blir sykere av systemet som skulle hjelpe dem.

Foto: Endre Alsaker-Nøstdahl / VG

I etterkant av min forrige kronikk har mange Nav-ansatte skrevet til meg og fortalt om stresset i arbeidshverdagen deres.

Fellesnevneren er: De ønsker å kunne gi bedre oppfølging til brukerne. Men de er satt i et system der saker skal behandles på samlebånd, og mennesker blir redusert til papirer.

Flere beskriver en hverdag der de føler seg mer som kontrollører enn som hjelpere.

De ansatte i Nav er ikke problemet. Tvert imot, i møte med Nav-ansatte opplever jeg som regel empatiske, flinke folk som genuint ønsker å hjelpe.

Nettopp derfor blir det så tragisk når disse ansattes evne til å hjelpe knebles av systemet de jobber i.

Vi trenger en kommisjon med mandat til å gjøre det politikerne ikke har gjort på 20 år: reparere maskineriet fra bunnen av.

Jeg vet at mange får fnatt av tanken på enda et utvalg som bruker årevis på å si noe innlysende. I politikken heter det: Hvis du vil at ingenting skal skje, sett ned en komité.

Poenget mitt er det motsatte: Gi et klart mandat. Folketrygdloven skal gjennomgås, og Nav må omstruktureres og avbyråkratiseres etter tre prinsipper:

1. Gjør regelverket kortere og enklere.
2. Rydd opp i organiseringen av Nav, eventuelt ved å dele i mindre enheter.
3. Redusert antallet stønadstyper drastisk, uten å redusere rettighetene.

Politikerne må erkjenne ansvar og handle.

«Det som nå har skjedd, er alvorlig,» sa arbeidsministeren da Holte gikk av. Men den manglende politiske viljen til å ta et grundig tak i Nav, er langt mer alvorlig.

Resultatet blir at neste direktør får sparken om et par år.

Og i løpet av de årene fortsetter dyktige Nav-ansatte å jobbe i et ødelagt system, og befolkningen får ikke mulighetene og rettighetene de fortjener.

Det finnes nemlig ikke en leder som kan kompensere for et dårlig designet system.

Nav har ikke et kompetanseproblem.

Nav har et konstruksjonsproblem.