Å kalle «Det nye hjertet» skjønnlitteratur er i tråd med litterær tradisjon og samtid. «Min kamp» viser det klart.

Det ville være oppsiktsvekkende om vurderingsutvalget for skjønnlitteratur valgte å underkjenne «Det nye hjertet» av Ida Hegazi Høyer (bildet), mener John Erik Riley. Foto: Oda Berby

Når vi kaller «Det nye hjertet» en skjønnlitterær utgivelse, har vi litteraturhistorien og samtidslitteraturen på vår side.

I en samleomtale av en rekke høstbøker spør hovedanmelder og kommentator Ingunn Økland om «Det nye hjertet» av Ida Hegazi Høyer egentlig er en roman. Hun antyder dessuten at boka bør få avslag av vurderingsutvalget for norsk skjønnlitteratur.

«Det nye hjertet» er en selvbiografisk bok, men den inneholder også scener som avviker fra reelle forhold, og den utvider og krymper tidsplanet. Ett sted proklamerer fortelleren at boka ikke er en roman. Like etter står det: Er du sikker på det? Teksten forholder seg til disse problemstillingene, uten å løse dem.

Men forlaget har aldri vært i tvil om at boka tilhører skjønnlitteraturen, og vi har litteraturhistorien på vår side. «Min kamp» av Karl Ove Knausgård er det mest åpenbare eksempelet. Men vi kan også peke på «L» av Erlend Loe, debutromanen til Dave Eggers og flere bøker av Édouard Louis og Annie Ernaux.

Noen av disse bøkene leker med grensen mellom sant og usant, andre legger større trykk på det reelle og sannferdige. Det samtlige har til felles, er at de er selvbiografiske og skjønnlitterære samtidig. «Det nye hjertet» har en naturlig plass i denne tradisjonen.

Derfor ville det være oppsiktsvekkende om vurderingsutvalget for skjønnlitteratur valgte å underkjenne «Det nye hjertet». Nesten like oppsiktsvekkende er Øklands ønske om å plassere utgivelsen i et felt der den ikke hører hjemme. Der ville den stå i fare for å stjele tid og ressurser fra bøker som fortjener å bli kjøpt inn på sakprosaordningen.