Å jobbe som rettstegner er ikke for pyser. Fallhøyden er stor.

Marius Borg Høiby og hans forsvarere illustrert av Ane Hem i NTB. Tegning: Ane Hem, NTB

Jo flere dårlige rettstegninger som vises i mediene, desto lavere blir sjangerens anseelse.

Rettssaken mot kronprinsessens sønn Marius Borg Høiby har vekket en debatt om kvaliteten på dagens rettstegninger. Mange mener at tegnerne ikke klarer å avbilde Høiby på en måte som ligner ham.

Høiby selv har ifølge hans forsvarer Ellen Holager Andenæs omtalt tegningene som «fryktelig stygge». «Jeg vet jo jeg er gammel, men jeg synes det er grenser for hvor ille kan se ut», sier hun videre. Enkelte spekulerer til og med på om en av tegnerne bevisst avbilder Høiby dårlig i den hensikt å håne ham.

Det er neppe tilfellet. Men i en tid som flommer over av selfier tatt med mobilkameraer, er det tydelig at de fleste av tegnerne som dekker denne saken, har problemer med å fremstille personene og hendelsene i rettssalen på en overbevisende måte.

Tegning: Ada Wikdahl, VG

Å tegne slik at «det ligner» – det mest grunnleggende kravet til et portrett – er ikke enkelt. Det krever skolering og langvarig trening, utforskning av tegnemediets brede spekter av teknikker og stilarter og ikke minst evnen til å gjenskape den personen man har foran seg, i form av en tegning. Hvor mange lærer seg dette i dag?

Gradvis faset ut

Tidligere, før fotografiet ble oppfunnet, hadde tegnerne en kompetanse som det reelt var bruk for. På midten av 1800-tallet ble tegnere sendt ut på alle typer oppdrag som i dag ville ha blitt utført av fotografer: ulykker, politikk og kjendisstoff, nyhetssaker som streiker, branner, sport og underholdning, storhendelser som bryllup og kriger, samt rettssaker.

Tegning: Sigrid Moe, Nettavisen

Tegningene som illustrerte nyhetene, måtte ha høy kvalitet, og avisene rekrutterte kompetente tegnere fra alle deler av kunstfeltet: akvarellmalere med bakgrunn fra reiseillustrasjoner, tegnere med erfaring fra militæret eller vitenskapelige ekspedisjoner, historiemalere og illustratører.

Så kom fotografiet, og tegnerne ble gradvis faset ut av slike oppdrag. Den siste skansen de fortsatt holder i nyhetsmediene i dag, er rettstegningen. Årsaken er at mange land har innført fotoforbud i rettssalen under straffesaker. Dette skal opprettholde rettens verdighet og forhindre fotografers nedverdigende jakt på tiltalte og andre involverte.

Dessverre viser debatten rundt Høiby-saken at få av de aktuelle tegnerne er i stand til å rapportere overbevisende fra hendelsene i rettssalen i form av en tegning. Hvorfor er det slik? Ut fra hvordan jeg ser det, er årsakene sammensatte.

Få oppdrag i omløp

For å satse innen en sjanger som rettstegningen må man som kunstner ha utsikt til en viss mengde oppdrag. I senere år har mediehus kuttet kostnader overalt hvor det har vært mulig.

Kun ved de virkelig store rettssakene har redaksjonene sett seg råd til å engasjere rettstegnere. Det betyr at det er få oppdrag i omløp. Også i portrettintervjuer, som tidligere ofte ble akkompagnert av et tegnet portrett – som kunne ha bidratt til oppdragsmengden – brukes det nå stort sett fotografier.

Å jobbe som rettstegner er ikke for pyser. Fallhøyden er stor. Rettstegneren må ha høy kompetanse og et kaldt hode. Du skal arbeide raskt, under press og med folk rundt deg på alle kanter. Personene du tegner, kan skifte stilling flere ganger underveis. Og selv om du ikke er helt fornøyd med resultatet, må tegningen leveres – og den vil bli sett av uhorvelig mange mennesker.

Det er få kunstnere som har et så stort publikum som rettstegnere. Bommer du, havner du raskt i gapestokken på sosiale medier.

Lav kredibilitet

At sjangeren som sådan dessuten ikke nødvendigvis gir høy kredibilitet i kunstfeltet, kan nok også være medvirkende til at dyktige kunstnere som tegner virkelighetsnært ikke ser på rettstegning som aktuelt for dem. Og paradoksalt nok: Jo flere dårlige rettstegninger som vises i mediene, desto lavere blir sjangerens anseelse.

Ingen kan forvente at gode tegnere sitter klare til å få tegne fra retten når oppdragsmengden er liten, risikoen stor og kredibiliteten lav. For meg minner det hele om diskusjonen rundt landbruket i Norge: Vil vi ha matberedskap, må samfunnet satse på bøndene. Vil vi ha gode rettstegninger, må mediene satse på tegnerne.