99,9 prosent gravid, 99,9 prosent jomfru, 99,9 prosent sammen

KOMMENTAR: Mens vi venter på forløsningen i Stavanger-politikken, får vi spekulere sammen med Vestlandsfanden, Dum og Dummere, Friends, Game of Thrones, Beckett og Svarteper.

Dag Mossige (Ap) må vente på at Tormod W. Losnedal (H) og samarbeidspartiene tar et siste sjøslag. Da kan gå mot store endringer i Stavanger, men det kan også fisle ut i ingenting. Foto: Kristian Jacobsen

We were on a break!

Alle som var unge da 90-tallet vekslet med 2000-tallet, vet hva den setningen betyr. Hver tirsdag benket vi oss foran tv-en for å se «Friends», en sit-kom-serie som egentlig handler om at folk har seg med stadig nye bekjentskaper. Ross og Rachel er seriens evige, turbulente kjærlighetshistorie. De er sammen, de slår opp, de er sammen, de slår opp. På et tidspunkt oppfatter Ross det som at de har en pause i forholdet. Det går ikke så veldig godt.

Den godeste Ross danser i alle fall sengevalsen med en annen dame, Chloe. Rachel oppdager det, og Ross’ forsvar er dette, som har blitt et popkulturelt uttrykk og et meme.

We were on a break!

Vi trenger ikke «Friends» på tirsdagene lenger, for vi har Stavanger-politikken.

Bål av gamle glør?

I og rundt rådhuset i Stavanger er det minst én Ross, ganske mange Rachel-er, og det er sannelig ikke lett å si hvem som er sammen med hvem akkurat nå. Vi sklir inn og ut av forlovelser, one night stands, arrangerte ekteskap, pauser i forhold og opprivende brudd.

I dag – tirsdag 19. november – skal samarbeidspartiene (Høyre, Frp, Venstre, KrF og Pp) møtes for å se om det kan bli bål av gamle glør. Kan de bli enige om en vei videre?

På fredag slo Høyre i realiteten opp med de andre. «Med 99,9 prosent sikkerhet», het det fra Høyre-hold. Det er jo litt underlig, sett fra utsiden. Man er jo sjelden 99,9 prosent gravid, 99,9 prosent jomfru eller 99,9 prosent sammen.

Jeg vet ikke med deg, men når noen er 99,9 prosent sikker på noe, blir jeg ekstremt interessert i den 0,1-prosenten. For å holde oss i det popkulturelle: Det minner om når Lloyd (Jim Carrey) i «Dum og dummere» kjangser på smellvakre Mary. Samtalen går sånn:

Lloyd: Hva er sjansene mine?

Mary: Ikke gode.

Lloyd: Du mener «ikke gode» som i én av hundre?

Mary: Mer som i ... én av en million.

Lloyd: Så... du sier at det er en sjanse? Hurra!

Svarteper

Vi er nå i den samme situasjonen som Ross og Rachel, som Lloyd og Mary og litt som i renkespillet i «Game of Thrones». Det er noe usikkert om flertallet i Stavanger er sammen, om de har en pause eller om de har slått opp. Det er en sjanse for at det går, selv om den er liten. Det er en kamp om makt og posisjoner blant folk som både er venner, kollegaer, kamphaner og som tidvis ikke tåler trynet på hverandre.

Før «Friends», før «Dum og Dummere» og før «Game of Thrones» hadde vi svarteper. I dette kortspillet, hvis navn lugger litt i våre dager, er det om å gjøre å ikke bli sittende igjen med svarteper-kortet. Da har man tapt.

De tumultene vi ser i Stavanger-politikken er også et svarteperspill. Forutsetningene er veldig enkle og greie. Kommunen må ha et budsjett. Hvordan det budsjettet ser ut, bestemmes av flertallet i bystyret. Vi hadde et sånt flertall før Sissel Knutsen Hegdal meldte seg ut av Høyre.

Tumultene startet der. Nå handler slagene dels om etterdønningene av Sissel-saken, dels om praktisk politikk og dels om tillit og samarbeidsklima i flertallet.

Mye av dette kan bli avgjort i dag, og vi kan se for oss flere utfall.

Elefanten i rommet

Alle må ta vare på seg sjøl og brenne de rette bruene, for å parafrasere den store tenkeren, og selveste Vestlandsfanden, Reidar Brendeland.

Reidar Brendeland – Vestlandsfanden og brubrenner av rang. Foto: Kristian Jacobsen

Høyre, Frp, KrF, Venstre og Pensjonistpartiet finner ut av det. 0,1 prosent sjanse ble det meldt på fredag. Sjansen er i realiteten betraktelig større. Den mest opplagte løsningen at alle i flertallet tar seg ei ganske store pera, går en rolig runde rundt nollen, puster godt og blir enige. Frp må trolig moderere seg i en del saker, for eksempel de hissige kuttene eiendomsskatten.

Denne løsningen har imidlertid en svær x-faktor, en elefant så stor at den kan sprenge rommet, som heter Sissel Knutsen Hegdal. Hun er uavhengig, sitter på vippen og kompliserer alt, særlig for Høyre. Hvis det blir fred og fordragelighet i flertallet, vil Høyre sitte igjen med en slags svarteper. De blir sittende litt på nåde, litt som gisler, for sin tidligere sjef og ordfører.

Et slags kriseforlik mellom Høyre og Ap er mulig, men en dårlig løsning for begge partiene på sikt. Ap brenner bruer, særlig til Rødt og SV, hvis de havner i seng med Høyre. Hvem taper mest? Tja, alle taper litt, bortsett fra Frp, som fint kan leve med å gå i opposisjon før et stortingsvalg, særlig når bruddet hektes på eiendomsskatten. Svarteper: KrF og Venstre, litt SV.

KrF (eller Venstre) blir med venstresiden og lager budsjett. Den løypa ble gått opp for et par uker siden. De kom et stykke, men ikke helt i mål. Den døren er nå lukket, 99,9 prosent, og du vett ... 0,1 prosent åpning ... da kan det skje ting. Høyre blir i så fall den store taperen. Tormod Losnedal blir ordfører uten politisk makt, en slags pappfigur med gildt smykke. Frp kan – igjen – leve greit med å bli et opposisjonsparti. Svarteper: Høyre.

Venter vi på Godot?

Etter alle rundene i Stavanger (og Sandnes) er det lurt å ikke utelukke noen utfall. Jeg blir ikke ekstremt overrasket hvis det nye flertallet blir en allianse av Høyre, Rødt, Lions, Storhaug Swingersklubb og Jernbanens Musikkorps.

En siste referanse, denne gangen fra de mer feinschmekkede salongene i teateret. I 1948 sørget Samuel Beckett for at de absurde teaterstykkene fikk sitt gjennombrudd. «Mens vi venter på Godot» handler om to karer, Vladimir og Estragon, som venter på en mystisk Herr Godot som aldri dukker opp.

De venter på noe som aldri skjer. Kanskje er vi også der.

Beckett rotet til de vanlige teaterreglene. Ingenting var logisk, det var ikke de vanlige handlingsmønstrene og et sentralt spørsmål i stykket er om folk egentlig kan snakke sammen sånn at de forstår hverandre. Vi venter og venter på at noen skal fikse noe, men det skjer fint lite.

Jeg har lenge mistenkt Samuel Beckett for å ha skrevet manus til bruduljene i Stavanger, og dette bruddet vi venter på kan godt være en venting på Godot.