Vi skulle vært i Tyskland nå!

<-ARNSTEIN FRILING

fotballkommentator

I eliteidrett er graden av aksept for et resultat direkte knyttet til forventningene. Forventningene til det norske herrelandslaget i fotball har steget.

Men resultatene har forblitt like middelmådige som de den forrige, avsatte treneren oppnådde.

På elitefotballsk kan dette bare tolkes på én måte: Den nåværende treneren må også gå.

De siste 50 årene har det vært 11 ansettelser av ny norsk landslagstrener. Ingen av de 10 første ble imøtesett med store forventninger.

Det norske fotballpublikumet vet godt hvem vi er. Vi er de som har et under middels godt landslag.

Egil «Drillo» Olsens ansettelse i oktober 1990 var en av mange usexy ansettelsene vi har hatt. Men Drillo fødte et mirakel. Etterdønningene av Drillos mirakel fislet ut straks etter EM 2000.

Inn fra høyre scenekant: 20 år med nesten, kanskje og absolutt ikke. Misere, kun avbrutt av korte øyeblikk av falskt håp.

BORTFORKLARER SEG: Ståle Solbakken. Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Så, i desember 2020, kom den første rå-sexy landslagssjef-ansettelsen i manns minne: Ståle Solbakken.

En alfahann de luxe. Kongen av Køben. Dønn selvsikker. Småarrogant og nådeløs i replikkene. En fyr som oser kompetanse. Unorsk tøff. En du vil ha på laget ditt.

Dette var mannen vi hadde ventet på. Problemløseren. Han kunne internasjonal fotball, han kunne norsk mentalitet. En drømmesignering, tenkte de fleste.

Enda bedre: Da Solbakken ble ansatt, hadde vi 20-årige Erling Braut Haaland og 21-årige Martin Ødegaard, to gryende verdensstjerner, samt masse annet lovende i stallen. Som det heter, nå for tiden: «What could possibly go wrong?»

Vel, svært mye har gått galt.

Da Solbakken ble ansatt, var vi ranket nr. 44 på FIFAs verdensranking. 3,5 år senere er vi ranket nr. 47. Det er 25 år siden vi kvalifiserte oss til EM eller VM.

Og samtidig har Haaland og Ødegaard blitt det som i Real Madrid blir kalt «galacticos» – superstjerner.

Under Drillos andre periode som trener, var vi fra 2010–11 ranket blant verdens 13 beste i nesten ett år. Nå er vi 47.

Jo da, John Arne Riise og Brede Hangeland, gode forsvarere, spilte på de lagene. Men det gjorde jammen Henning Hauger og Tom Høgli også. De var ikke «galacticos».

Poenget er, selvsagt, at Solbakken burde fått mye bedre resultater enn han har fått. Resultatmessig ligger han ca. likt med hva alle andre, post Drillo (inklusive Drillo selv i comebacket) har fått til.

Men som nevnt, kravene har økt. Vi har proffer overalt i verden, stjerner, kommende stjerner. Vi har alt vi trenger. Da må varen leveres.

Dette er ikke vanskelig. Dette er ikke «et sammensatt problem». Man trenger ikke distraheres med alskens teorier og forklaringer.

De manglende resultatene skyldes de to vanlige synderne: For dårlige prestasjoner. Og marginer mot.

Norges og Solbakkens tilstand kan destilleres ned til EM-kvalkampen hjemme not Skottland for ett år siden. Full kontroll. Og så glapp det. Helt mot slutten.

Vi ble stående igjen som tapere. Det hjalp selvsagt ikke, marginmessig, at Skottland ut av det blå slo Spania, noe vi selvsagt ikke klarte.

Saltet i såret var at Georgia, som vi ikke klarte å slå borte, men som havnet under oss på tabellen, kom seg inn til EM via Nations League.

Spania, Skottland og Georgia fra vår gruppe er altså med i EM. Ikke vi.

Prestasjonen var også for dårlig på Ullevaal i september 2022 mot Serbia. Seier der, og vi kunne fått en ny sjanse til EM, via Nations League-bakveien. Det ble et klokkerent tap, 0–2.

Hva gjør man i elitefotball når resultatene er for dårlige? To valg eksisterer. Fornye tilliten til trener eller avskjedige treneren. Det fins ingen fasit på hva som er riktig.

På snart 40 kamper under Solbakken er det ingen tegn til bedring verken i spill eller resultater. Vi er akkurat så middels som vi alltid, bortsett fra åtte år på 90-tallet, har vært.

Er det noen grunn til å tro på, noen klare tegn på, at dette skal bedre seg? Nei. Men man kan håpe. Gi det tid. Men for den som går feil vei, er det bedre å snu enn «å gi det tid».

Solbakken vil nok gjerne ha et landslag som både får resultater og imponerer. Et lag som spiller seg ut bakfra, i moderne stil, som kan eie ballen, styre kamper.

Mot Serbia, i 2022, ble vi avkledd på hjemmebane. Da Serbia sa «Takk, det er vi som skal styre dette» var Norge sjanseløst.

Sånn jeg ser det, det Norges landslag trenger, er En Mann Med En Plan. Det trodde vi Solbakken var.

Kanskje planen må være: Spille så pragmatisk som overhodet mulig. Tette igjen bak. Klinke til på kontringer. Bli forferdelige å spille mot. Løpe som villmenn.

Vi trenger å ansette en eller annen kjip italiener eller en sleip franskmann. En som kan dette gamet.

En som ikke er opptatt av å skinne. Eller imponere en logrende sportspresse med verbal styrke og tøff karisma. En som bare skal jobbe frem resultater.

En som kan klare det Wales klarte med Gareth Bale. Eller Ungarn har klart med Szoboszlai.

Listen over land som har kommet til EM, eller til VM fra Europa, som har spillemateriale som ikke er bedre enn det Norge har disponert de siste fem årene, er betydelig.

Hvis vi faktisk er på feil vei nå, og ikke snur, kan vi risikere at Haaland og Ødegaards landslagskarrierer blir mesterskapsløse.

Selvsagt vet ingen om en endring blir til det bedre. «Meet the new boss, same as the old boss», sang the Who for over 50 år siden.

Kanskje italieneren eller franskmannen tryner, han også.

Men jeg tenker man nå må si at nok er nok og tenke nytt. Resultatene og prognosene støtter den tanken.

For i stedet for den labre EM-feberen vi har i landet nå, skulle det kokt av forventning.

Det var vi som skulle vært der Skottland er. Det var vi som skulle møtt Tyskland, Ungarn og Sveits. Med to av verdens beste spillere på laget.

I stedet er gutta på ferie.

Mens NFF-folka i kantinen på Ullevaal prater om at «Neste gang må det gå!»