Ukens låter uke 23: Dagny, Bon Jovi, Kvernberg og Joost

Noen har fått nye låtskriververktøy. Andre har laget en hyllest til «Coldplay». Ja, og «Vestlandet» er tilbake. På en måte.

BADEROMSKRISE: Dagny måtte gå noen runder med håndverkeren etter at det nye badet ble for lite. Foto: Torgeir Rørvik / PROMO

• 

• Tor Martin Bøe

fredag 7. juni kl. 21:00

Dagny - «In My Bones»

Ikke tenk på Alice i Eventyrland-øyeblikket på omslaget. «Elle», Dagnys andre album, er ikke oppkalt etter det kulørte magasinet, men er et låtsett om en håpløs romantiker på jakt etter mer enn klining. Her approprieres effektivt både The Cure og The Verve. Sånn sett er det betegnende at den beste av de nye låtene virker som den har svipet riktig vei på Taylor Swifts «All You Had To Do Was Stay».

Bon Jovi - «We Made It Look Easy»

New Jerseys neste største rockesønn er ofte beskyldt for å ha fått utdelt de samme narrative verktøyene som sambygdingen Springsteen. Uten å alltid skjønne hvordan de skal brukes. Her har Bon Jovi forkastet hele verktøykassen til fordel for britiske Mumford & Sons’ sitt Fisher Price-plastskrin. Jublende frihets-folkrock for folk som virkelig ikke liker musikk, men synes stillhet er enda verre.

Golfklubb - «Coldplay»

Er Golfklubb best med eller uten Kudos? Se dét er ikke det store mysteriet med «Individ», trioens fiffig titulerte debutalbum. Greit hagefest-dansbart, tungt Undergrunn-inspirert i flyten. Her strekker de seg mot den samme frihetsrocken som Bon Jovi, men med bedre effekt. Produksjonen er upåklagelig. Teksten et ungdomsinnslag på nittitalls-NRK. Hvorfor den heter «Coldplay», må nok Chris Martin svare på neste gang han møter en norsk journalist.

ENKLERE TIDER: Joost fra tiden da han fremdeles likte Eurovision Foto: Foto: JESSICA GOW / AFP / NTB

Joost - «Luchtballon»

Den kontroversielle utestengelsen fra Eurovisionfinalen har tydeligvis gitt Joost Klein kreativ energi. «Luchballon» forener Nena og Richard Marx’s «Right Here Waiting» til en vettug og ironisk technobanger fra et parallelt 1999, med en nydelig musikkvideo som et 3D-spill fra samme periode. At YouTuberen Matthew Wrather fra «Overthinking Eurovision» kommer inn i sluttsekundene er i alle fall alt annet enn varmluft.

Ola Kvernberg - «The Purple Jack - TuxCore»

Det føles like deler dårlig gjort og meningsløst å trekke ut en bit av multikompetente Ola Kvernbergs vanvittige Steamdome III-prosjekt. Sammen med Trondheim Symfoniorkester løfter han sjangeropphevende gigantomani flere universer opp siden Spellemannsvinneren i 2021. Teknisk sett tre «låter», der den største varer i korte 40 minutter. Om Kvernberg hadde vært baker hadde han nok bare hatt en eneste bolle til salgs. Det hadde til gjengjeld vært verdens største og beste bolle.

JON BOVI: Solbrillene avslører at veldig mange ville ta bilde av Jon Bon Jovi på årets SXSW. Foto: Jack Plunkett / AP / NTB

Jonathan Floyd - «High for This Life»

Enda et multitalent. Jonathan Floyd har ligget litt under den derre radaren en stund. Her er en godt dunkel nattklubbsak som langt fra like berusende eller uoriginal som tittelen (Faktisk er den den andre låten på Spotifys fredagsliste med «High Life»-tittel). Men den betoner at Floyd er en begavelse som danser på mer enn kanten.

Maja Mortensson - «Messhreagkah - Rings of Brass»

Både Ella Marie Hætta Isaksen og Marja Mortensson slipper musikk på samisk denne uken. Bare sistnevnte har med tuba. Samboer Daniel Herskedal legger seg rundt Mortenssons gripende vokal, som avrundes i fistel-fortryllende. Hvis dét er et ord.

Plaza - «Røde Rubin»

Undergrunns Gabriel «Plaza» Doria fikk ufortjent middels oppmerksomhet for solodebuten i fjor. Her har han skiftet ut Rik Pappa med Marstein-hjelperne Kastel og blitt nesten like litterær som nettopp Marstein. «Røde Rubin» nikker åpent til Agnar Mykle og er like myk som sommerbrisen i «Sommerhus». Den mangler noe for å sette seg like godt som den, men har i alle fall helgens mildeste dadada-koring.

Anna Lille - «Good Riddance»

Åtte år etter MGPJr-seieren basert på en biltur over Strynefjellet er Anna Naustdal på vei et helt annet sted. Støttet av Haley Shea (Sløftface) og Preben Sælid Andersen (Hajk) lager hun intenst god og irriterende fengende indiepop av internasjonal kvalitet. Og hun mer enn mestrer Phoebe Bridgers-sjangerens tempo og meloditeft. Det er akkurat som låttittelen sier: Good riddance!