Ukens låter: Matoma & Skaar, Walker & Wroldsen og Charli XCX

HOLDER MASKEN: Alan Walker møter Ina Wroldsen i ukens låtbunke. Foto: Mattis Sandblad / VG

Helgelyden er herved servert – helt uten værforbehold.

fredag 14. juni kl. 15:07

Tommy Richman – «Devil is a Lie»

Et av de heteste nye navnene i USA denne sommeren er Tommy Richman. 21-åringen fra Woodbrigde, Virginia har gitt ut en drøss singler og EP-er de siste par årene, men det var først med «Million Dollar Baby» han traff de store massene tidligere i vår. Oppfølgeren «Devil is a Lie» indikerer at han har snurret sine runder med Pharrell Williams og The Neptunes: Dette er en minimalistisk og frekk parafrase over Nellys «Hot in Herre» som er akkurat litt for monoton til å redde sommeren egenhendig, men mer enn særpreget nok til at interessen for Richman tennes.

Charli XCX – «Hello Goodbye»

Kun tre dager etter at Charli XCX slapp sitt sjette album, «Brat», kom deluxe-utgaven med den passe freidige tittelen «Brat and it’s the same but with three new songs so it’s not». Selve albumet byr på en av forsommerens rikeste lytteopplevelser – i det minste for fans av egenrådig og uimotståelig klubbpop – og de tre nye låtene føyer seg fint til helheten. Vi plukker oss det mest melodiske alibiet blant dem, «Hello Goodbye», som dunster av solkrem, saltvann og andre suverene saker knyttet til sesongen.

Matoma & Skaar – «You Found Me»

Flere av låtene i ukens bunke byr på samarbeid mellom norske elektronika-produsenter og profilerte kvinnelige vokalister. Tom Stræte Lagergren og Hilde Skaar slår sine pjalter sammen på danselåten «You Found Me», som sannsynligvis vil sørge for at sistnevnte oppdages av adskillig flere lyttere. Låten er slett ikke dum – den kommer utsyrt med et fint driv, fikse produksjonsdetaljer og en sterk vokalprestasjon. Likevel blir den en tanke for ordinær til å sette de virkelig dype sporene i bevisstheten.

Les også: Plateanmeldelse: Aurora – «What Happened to the Heart?»: Kynismens død

Alan Walker & Ina Wroldsen – «Barcelona»

Fyrrig sydlandsk temperament er kanskje ikke det første du forbinder med Alan Walker, men på dette samarbeidet med Ina Wroldsen er det nettopp det han – forsøksvis – serverer. Men «Barcelona» skjemmes av en middelmådig melodi, en syltynn tekst («Spoke to the people on the beaches where we used to sit alone/ swam in the deep end of the ocean and I threw away my phone»), en affektert vokalleveranse fra Wroldsen og en Walker-produksjon som føles noen hakk for lettbeint. Som bakgrunnsmusikk på en utekafé i Spania vil den trolig duge, dog.

Coucheron, Julie Bergan & Problembarn – «En som du hater»

Det mislykkede forsøket på å få «tilbake» til å rime med «hate» er ikke det største problemet med trio-produktet «En som du hater». Ei heller at den i utgangspunktet kapable vokalisten Julie Bergan pitches langt inn i smurfeland på det enerverende refrenget. Nei, låtens akilleshæl er hvor likegyldig og lettvint det låter i alle vesentlige ledd. Trøblete kjærlighet blir ikke mer masete enn dette. Heldigvis.

John Grant – «Marbles»

Få kontemporære artister kombinerer mørk humor, dypt alvor, lengsel og selvforakt med like fabelaktige melodier som den Island-bosatte amerikanske låtskriveren John Grant. I dag slipper han platen «The Art of the Lie», og ved første ørekast tyder alt på at det lyriske og musikalske fortsatt er på plass – ikke minst på den seige, vakre synthballaden «Marbles», som innledes slik: «I‘ve got the poise of a newborn giraffe/ and I feel like I've fallen off the wagon/ my moves are quite clearly unchoreographed/ my comportment like that of a Komodo dragon». Strålende.