«Tute-Trine» (44) om trafikkraseriet: – Ja, jeg blir sint på andre

– Insomni og kraftig PMS gjør at jeg griner av Britain's Got Talent – og blir sinna i trafikken.

Det sier Trine Kjerstin Skulstad (44) til NRK.

I en artikkel om «rattraseri» lurte vi på hva som irriterer deg i trafikken.

Og undrer du på hva rattraseri eller «road rage» er, så forklarte Dagfinn Moe, seniorforsker i adferd og nevrovitenskap ved Sintef fenomenet slik:

– «Road rage» er en type tilstand, og handler selvfølgelig om det å bli irritert og frustrert i trafikken, i forskjellige episoder.

Saken om hissigpropper på veien engasjerte stort.

Vi stilte som sagt spørsmålet «Hva gjør deg sint i trafikken?» Som man roper i nettskogen får man svar.

Her fra kommentarfeltet:

En sinnemestringsekspert NRK har snakket med, sier at sinne i seg selv ikke er et problem. Det blir det først når det går utover andre eller gjenstander.

Han mener trafikkraseri er et symptom på noe dypereliggende.

Se svaret lenger ned i saken.

Kjører de for sakte, tuter Trine

Med glimt i øyet kaller hun seg «bilbølle», Trine Kjerstin Skulstad fra Sotra. For hun innrømmer det gjerne.

– Ja, jeg har rattraseri, jeg blir sint på andre i trafikken! Det skjer oftere før enn nå. Trafikkbildet har endret seg – og jeg har blitt hissigere med årene.

I kommentarfeltet skrev hun blant annet: «Treffer flere og flere som tydeligvis har glemt det meste av trafikkregler»

Rattraseriet tror hun delvis skyldes diagnosen insomni.

– Er det null søvn, setter jeg meg ikke bak rattet, altså.

– Hva gjør deg sint, da?

– Altså her på Sotra, det er 80-sone, lange strekninger – og nå er det ikke snø eller is. Og så kjører folk i 60! Først blinker jeg med lysene. Skjer det ingenting, tuter jeg. Men ofte blir resultatet at flere kjører sakte ... de forstår ikke hva som skjer.

– Da skaper du kanskje farlige situasjoner og gjør flere sinte?

– Men jeg viser iallfall ikke fingeren, gnurer meg opp i ræva på bilen foran eller følger etter dem på butikken og skjeller dem ut, ler Skulstad.

Når det bobler i knollen og knokene blir hvitere, kommer det ofte noen gloser. Og så blinkes og tutes det.

– Men så godsnakker jeg litt med hunden, ser på naturen og forsøker å roe meg litt ned.

– Hvordan vil du beskrive deg som bilist?

– Jeg holder fartsgrensen. Eller litt over, da. Men har fått beskjed om at jeg kjører litt hardt, ikke alltid så myke nedbremsinger.

Bremset – og fikk «trøkka» inn hele bagasjerommet

Stefi Maria Christensen (78) fra Veggli i Rollag «elsker å kjøre bil». Hun skrev dette i kommentarfeltet:

«Jeg prøver å være en hensynsfull sjåfør, og blir sjelden sint. Men jeg liker ikke når bilen bak ligger for tett på».

– Jeg kjører venninner litt hit og dit, for eksempel til fotpleier i Rødberg eller til tannlegen i Kongsberg eller Drammen. Du skjønner, det er så dårlig med kollektivtrafikk her. Tror det bare er to daglige avganger, begynner den vennlige hobbysjåføren.

I sin 13 år gamle fossilbil – en godt, stelt Volkswagen Tiguan – farter hun daglig på veiene i hjembygda og i dalstrøka omkring.

Alltid etter fartsgrensen, alltid etter forholdene.

Likevel, en del legger seg tett oppi baken.

– Kanskje fordi du kjører litt for sakte ...?

– Nei. Jeg kjører alltid etter fartsgrensen. Er det 80-sone, stiller jeg inn på 81 eller 82 på cruisekontrollen, repliserer Christensen og fortsetter:

– Én gang bremset jeg ned for noen skolebarn som skulle krysse veien. Bilisten bak gjorde ikke det – og jeg fikk trøkka inn hele bagasjerommet.

Folk kjører fortere og fortere

Episoden satte naturligvis en støkk.

Merker Christensen i dag at bilister ligger farlig nær, har hun imidlertid et tricks.

– Jeg tråkker inn bremsen litt, for å signalisere med lysene. Én eller flere ganger, til den som ligger for tett – det er jo utrygt. Og det virker – enten legger de seg lenger bak, eller kjører forbi.

Fra kommentarfeltet:

Hun nevner at svært mange ikke bruker blinklys.

– Men jeg kan ikke bry meg med det eller la det irritere. Men det er rart, noen vet ikke at bilen er utstyrt med blinklys, ler hun.

– Har du sett en utvikling på veiene opp gjennom årene?

– Bilkjøringen er blitt mer egoistisk og hensynsløs. Folk kjører mye fortere, slår hun fast.

Kjefter og viser finger'n til syklister

Daglig møter han langfinger'n, og får ord vi kanskje ikke bør gjengi slengt etter seg, syklisten Thomas Litherland (38) i Trondheim.

«Folk som kjører bil, buss og lastebil gjør meg mest sint», skrev han i kommentarfeltet.

– Om ikke daglig, så i hvert fall ukentlig. De tuter og gir fingeren. Menn er helt klart overrepresentert. Verst er tungbilene som legger seg helt oppi og passerer rett ved siden av, sier han oppgitt.

– Her mer enn aner vi et grønt, bankende hjerte.

– Ja. Jeg har et mål om aldri eie et motorisert kjøretøy, svarer Litherland.

Sykler på veien – er i veien

– Jeg har faktisk bakgrunn som yrkessjåfør, men eier ikke bil. Nå er det kun sykkel, hver dag. Og jeg sykler på veien.

– Og er i veien for andre, sett med bilistenes øyne.

– Ja. Men det skyldes paragraf 18 nummer 3, den som sier at sykling på gangvei og fortau må skje i tilnærmet gangfart og ikke med en fart over 6 km i timen. Den tvinger jo meg ut i veien, svarer han.

– Hva vil du si til dem som er så sinna?

– Ta det med ro. Ikke bare tell 1001, 1002 og 1003. Tell gjerne til 1010. Kanskje det hjelper.

Ingen tar kontakt for rattraseri, men for sinnemestring derimot ...

En som har lang erfaring med å hjelpe hissige folk, er Bjørn Løvland, daglig leder i stiftelsen Tryggere.

I 20 år har han jobbet som terapeut innen sinnemestring og voldsforebygging.

– De som tar kontakt har sinnemestringsproblemer veldig ofte i relasjoner med andre, familie, barn osv. I samtaler sier en god del av dem at sinnet kommer til uttrykk i trafikken. Men så vidt jeg husker, er det ingen som har tatt kontakt med oss fordi de har et sinnemestringsproblem i trafikken, forteller Løvland.

Han mener at man definitivt har et problem om man eksploderer bak rattet, og raseriet går ut over andre.

– Enten det er fysisk eller at det skaper farlige situasjoner for andre, så er det definitivt et problem. Medpassasjerer, partner, barn – de vil bli påvirket av banning, kjefting, brå bevegelser og lignende. Det er problematisk.

Løvland understreker at sinne i seg selv ikke er et problem. Sinne er en følelse, ofte berettiget, og alle blir sinte.

Problemet eller faren oppstår først når sinnet går utover andre eller gjenstander.

Fra kommentarfeltet:

– Det at noe så «bagatellmessig» som at noen ikke bruker blinklys fører til en eksplosjon av raseri, er det egentlig et symptom på noe dypere og mer alvorlig?

– Det er i hvert fall noe som ligger under. Det som kanskje kan oppleves som en bagatell for noen, oppleves nødvendig ikke slik for andre, mener Løvland.

Bak rattet vs. bak PC-skjermen

Å sitte bak rattet og spytte ild, kan sammenlignes med det å sitte over tastaturet og hamre ned iltre setninger.

Man føler seg litt beskyttet. En trygg arena.

– Når man lirer av seg stygge kommentarer bak skjermen, tenker man at den andre egentlig bare er et objekt. Ikke fysisk til stede. Litt det samme i bilen. Man har lett for å se på andre som objekter – til og med som dårlige sjåfører. Da blir også terskelen lavere for å gjøre det.

– Har du noen tips til dem som sliter med sinne?

– Jeg leste en undersøkelse om at meditasjon og yoga har positiv effekt på aggresjon. Men det er kanskje vanskelig å drive med yoga når en sitter bak rattet, humrer Løvland.