Svekker oss i møte med Trump

3 hours ago 3

Denne uken gikk Barth Eide ut mot amerikanernes forsending av landminer til Ukraina. Norsk motstand mot landminer er godt kjent. Norge tok initiativ til det internasjonale forbudet mot landminer. Minekonvensjonen ble forhandlet frem i Oslo i 1997. Det er en viktig konvensjon, som antagelig har spart mange menneskeliv.

Spørsmålet nå er ikke om det er kritikkverdig å bruke slike ødeleggende våpen, men om dette er riktig tidspunkt å kritisere USA for å sende slike våpen til Ukraina.

Denne saken handler både om hva Ukraina trenger i sin frihetskamp, og om hvilket forhold Norge skal ha til vår nærmeste og viktigste allierte, USA. Også gjennom de neste fire årene. Om det er klokt, særlig rett før en ny amerikansk administrasjon kommer inn, med en president vi vet er manisk opptatt av lojalitet.

Kina, Russland og Iran

Barth Eides uttalelser om landminene er bare ett eksempel på Norges alenegang på den internasjonale scenen etter at han ble utenriksminister. Tidligere denne måneden signerte Norge et brev til FN om våpenboikott av Israel, sammen med 51 andre land. Tyrkia hadde tatt initiativet til brevet.

Ingen andre europeiske eller vestlige land har signert brevet. Mange av landene som står bak forslaget om våpenboikott gjør ikke det fordi de er så opptatt av palestinernes sak. Nei, de er drevet av sin ideologiske kamp mot USA og USAs venner og allierte.

Blant de som har signert brevet, finner vi Kina, Russland og Iran. Disse autoritære regimene gjør alt de kan for å undergrave våre demokratier. Våre verdier. Vårt levesett.

Derfor er det så underlig, ja egentlig sjokkerende, at Barth Eide slutter seg til dette selskapet. Men det er ikke første gang i hans tid som utenriksminister at Norge velger en annen vei enn nesten alle andre av våre allierte og nære samarbeidspartnere.

Palestinerne tapte

Denne vårens anerkjennelse av Palestina etter Hamas sitt terrorangrep på Israel i fjor høst er et annet eksempel. Norge gjorde dette sammen med Spania og Irland. De to landene har en annen historie enn de aller fleste av våre allierte når det gjelder forholdet til Israel. Både Spania og Irland ventet mange tiår før de anerkjente staten Israel, og opprettet diplomatiske forbindelser med landet.

Både statsminister Jonas Gahr Støre og Barth Eide antydet på sin pressekonferanse at flere andre viktige europeiske land ville følge Norges eksempel. Det har hittil ikke vist seg å slå til.

Hamas så den norske regjeringens anerkjennelse som en seier. Vårt representasjonskontor i Øst-Jerusalem ble stengt av israelske myndigheter. Dermed er det enda vanskeligere for norske diplomater å bistå de palestinske selvstyremyndighetene i en kritisk tid, der palestinerne trenger all hjelp de kan få. Et resultat så langt er at Israel har kalt hjem sin ambassadør.

Trump - uforutsigbar og brå

Norge kan godt leve med et diplomatisk brudd med Israel. Vi har uansett spilt fra oss muligheten til å spille en rolle i å megle frem en tostatsløsning. Men andre land kan gå inn i den rollen. Og Norge har heller ikke hatt mye annet samarbeid med Israel. I motsetning til våre naboland, som tradisjonelt har hatt et tettere forhold til Israel både økonomisk og kulturelt.

Men Israel er en av USAs nære allierte. Den nye Trump-administrasjonen kommer til å være svært opptatt av Israel. At Norge blir ansett som et av de mest Israel-kritiske landene i vår del av verden, kan komme til å farge vårt forhold til den nye amerikanske presidenten.

Vi vet at Trump er uforutsigbar og brå. At han putter både folk og nasjoner i fryseboksen for et godt ord. Dette betyr selvsagt ikke at Norge skal bukke og neie for Donald Trump. Vi må ha en løpende og grundig debatt, både om Midtøsten og om Ukraina. Norge skal føre en utenrikspolitikk i tråd med våre verdier, og våre tradisjoner.

Mest opptatt av Midtøsten

Men vi må forholde oss til verden slik den er. Nå er den svært urolig. Norges utenriksministers viktigste jobb er å ivareta norske interesser. Han må hele tiden balansere våre idealer opp mot hva som tjener Norge. Og faktisk også opp mot hva som kan skade oss.

Barth Eide har helt siden han ble utenriksminister brukt mye mer tid på krigen i Gaza enn på krigen i Ukraina. Han var på nær konstant reisefot i Midtøsten - lenge - før han reiste til Ukraina første gang. Det er oppsiktsvekkende.

Våre nasjonale interesser ligger i Europa, ikke i Midtøsten. Russland, som invaderte sitt naboland Ukraina, er også Norges nærmeste nabo. Utfallet av krigen i Ukraina vil prege vår del av verden i tiår fremover.

Vi er avhengige av USAs sikkerhetsgarantier. Av å holde Trump fast i den linjen USA har ført i NATO, og overfor Norge, gjennom hele etterkrigstiden.

Situasjonen krever utenrikspolitisk kløkt og varsomhet. Vi har ikke råd til å sette vårt forhold til USA på spill. Eller til å holde oss i ytterkanten av det verdifellesskapet vi er en del av - ved å støtte opp under initiativ fra autoritære stater som ikke ønsker oss noe godt.

Det underlige er at statsminister Jonas Gahr Støre lar alt dette skje. Er han enig med Barth Eide? Eller har han sluppet sin utenriksminister fri til å følge sin egen vei, på vegne av Norge - ute i verden?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article