Store forskjeller i fosterhjem: – Veldig tilfeldig og varierende

– Å, jeg trodde du skulle spille på klarinetten jeg, sukker Catrine.

– Nei, jeg skal spille dette, sier fostersønnen og peker på skjermen med dataspillet Zelda.

– Du lurte meg.

– Jeg lurte deg ikke!

En velkjent diskusjon for de fleste familier med en 10-åring i hus.

Nå snakker de som hvilken som helst mor og sønn, men for bare tre år siden var gutten som har fått det største soverommet hjemme hos Catrine og Magne, en fremmed.

– Jeg var litt sjenert

Den siste tiden har det pågått en debatt om hvordan barnevernet driver institusjonene sine. Det vanligste er likevel at barn som ikke kan bo hos sine biologiske foreldre, flytter inn hos en fosterfamilie.

Ved utgangen av 2024 var dette bosituasjonen til over ni tusen barn.

– Husker du hvordan det var den første gangen du kom inn her?

– Jeg var litt sjenert. Litt stille, sier 10-åringen NRK har valgt å holde anonym.

Han husker spesielt godt at Magne og Catrine, som han nå kaller mamma og pappa, hadde kjøpt inn fotballkort før han kom.

– Vi tenkte vi skulle ha noe litt sånn kult og guttete, sier Catrine.

– Tilfeldig hvilken hjelp du får

I dag har barnevernet i kommunene ansvar for oppfølging av flesteparten av fosterhjemmene.

Og nesten fire av ti fosterhjem sier at de har opplevd konflikt eller samarbeidsvansker med barnevernet i sin kommune.

Det kommer fram i Fosterhjemsundersøkelsen for 2025.

Norsk Fosterhjemsforening jobber med å ivareta fosterforeldre og bidra til at barn i fosterhjem får en trygg oppvekst.

Foreningen mener at staten burde ta en mer aktiv rolle enn de har i dag.

– Barn i fosterhjem får helt ulik oppfølging og støtte til stabilitet til livene sine i fosterhjemmene fra kommune til kommune. Det er veldig tilfeldig og varierende, sier leder i foreningen Tone Granaas.

I Fosterhjemsundersøkelsen ga fosterforeldre terningkast til sitt kommunale barnevern, basert på hvordan de samarbeidet og hvor godt de ble fulgt opp.

17 prosent ga terningkast 1 eller 2.

Og andelen som var svært fornøyde med kommunen sin, har gått ned fra 52 til 42 prosent siden 2022.

Må stille krav til barnevernet

Da familien i Oslo gikk fra tre til fire visste de ikke helt hva de gikk til.

Catrine og Magne hadde en adoptivsønn fra før, og har aldri ønsket seg egne biologiske barn.

– Det er jo nok av barn som trenger hjelp, sier Magne.

For Catrine, som selv har bodd både på barnehjem og i fosterhjem, kjentes det ekstra fint å kunne ta et fosterbarn inn i huset.

Men reisen har ikke bare vært enkel, forteller Catrine.

– Jeg var veldig sånn «null problem», dette går fint. Og så har du jo plutselig en helt fremmed i huset, som skal være en del av familien. Og så er det viktig å ivareta hans behov i en sånn setting, da.

Familien måtte raskt sy sammen en hverdag med mange nye rutiner.

Som de fleste andre fosterbarn hadde familiens nye tilskudd noen behov som det ikke var så lett å dekke uten hjelp.

– Fosterbarn er ofte barn med et traume og mye bagasje. Det kan også være barn som har en annen kultur og etnisitet. Og man må jo veiledes på mange av disse tingene, sier Catrine.

Paret opplever i dag et godt samarbeid med barnevernet, men de har ofte vært nødt til å mase på systemet.

– Du må være i stand til å kreve ting. Du må kanskje be om det et par ganger før du får det du trenger.

Vil ikke lovfeste oppfølgingen

Catrine og Magne sier de anbefaler andre å bli fosterhjem. Dermed skiller de seg ut i statistikken.

For nesten syv av ti fosterforeldre sier at de ikke kan, eller er usikre på om de kan, anbefale oppdraget videre.

Det er ikke godt nok, erkjenner statssekretær Kjetil Edvardsen i Barne – og familiedepartementet.

– Vi må gjøre fosterforeldrene og omgivelsene rundt dem i stand til å gjøre oppdraget, og hjelpe dem når det butter. Da opplever vi færre brudd, og det er bra for barna, bra for fosterhjemmene og bra for samfunnet.

Fra første 1. januar kommer kvalitetsløftet i barnevernet, som skal gjøre det lettere å være fosterfamilie.

Men Fosterhjemsforeningen mener staten må slutte å gi kommunene anbefalinger om hvordan de skal følge opp familiene.

De ønsker lovfestede krav til hvordan tjenesten skal fungere i praksis.

– Det kan ikke overlates til varierende kommunebudsjetter og sårbare barnevernstjenester sin kompetanse, sier leder Tone Granaas.

– De fleste land i Europa misunner oss

Edvardsen mener fosterhjemsordningen i Norge er god sammenlignet med andre land i Europa. Han har tro på at kvalitetsløftet vil gjøre tjenesten enda bedre.

– Norge har et fantastisk fosterhjemsinstitutt som de fleste land i Europa misunner oss. Og så kan det hende at vi i 2025 må se på denne tjenesten med litt nye øyne, sier statssekretæren.

Edvardsen mener kommunene bør fortsette å ha ansvaret for barna som bor i fosterhjem.

– Vi tror ikke en full statliggjøring av tjenesten er fornuftig, for da mister vi den lokale tilhørigheten. Men en tydeligere normering av forventningene til kommunene, det er på sin plass.

Det viktigste for Catrine og Magne er at barnevernet har økonomien til å hjelpe fosterfamiliene med å stå i rollen, slik at barna ikke blir kasteballer i systemet.

– Jeg tenker at om man ønsker å jobbe mot ungdomskriminalitet, så tenker jeg at her kan det være lurt å sette inn noen midler, sier Catrine.