Sorg, sex og skriving! Anmeldelse: Paul Austers siste roman

Paul Austers vemodige farvel er en ujevn leseropplevelse.

1. mai kom beskjeden om at forfatteren Paul Auster er død – 77 år gammel. «Baumgartner» er den siste romanen han skrev før han døde. Foto: Janne Møller-Hansen / VG

• 

• Sindre Hovdenakk

tirsdag 11. juni kl. 14:25

Bare halvannen måned etter forfatterens død, kommer Paul Austers aller siste roman på norsk.

«Baumgartner» inneholder mye gjenkjennelig for alle Austers trofaste lesere, med sin selvkommenterende og litt gåtefulle stil. Men det er også en roman som kan virke å mangle retning, og særlig avslutningen kommer brått på.

Tittelpersonen er den 70 år gamle S.T. Baumgartner, en gjennomført boklig professor ved Princeton University i New Jersey. I ti år har han vært enkemann, etter at kona Anna, oversetter og forfatter, omkom i en drukningsulykke.

Sorgen beskriver han som en form for fantomsmerter, det nesten håndgripelige minnet om noe som ikke lenger er.

BOKANMELDELSE

Baumgartner

Forfatter: Paul Auster

Oversatt av: Torleif Sjøgren-Erichsen

Forlag: Aschehoug

Sjanger: Roman

Sider: 174

Pris: 429

Baumgartner har drømmeaktige samtaler med Anna, og han gjør sitt beste for å holde det litterære arbeidet hennes levende. Han gjenkaller også saftige erotiske minner fra et langt samliv.

Men til tross for anstrengelsene er det som om «den aller innerste delen av ham er død». Mot slutten skal det imidlertid vise seg at det dukker opp en uventet anledning til virkelig å gjøre Annas litteratur relevant igjen.

Før det skal Baumgartner gjøre et alvorlig forsøk på å koble seg på det levende livet. Han dater den 15 år yngre Judith, men utfallet av forholdet deres blir helt slik han hadde tenkt.

Typisk for Paul Austers bøker er også «Baumgartner» en roman som inneholder mange sprang, både i tid og rom. Vi får fine tilbakeblikk til 1960- og 70-tallets USA, og vi går inn og ut av drøm og virkelighet.

En av fantasiskikkelsene vi møter er han som soner en livstidsdom – dømt til et liv med å skape setninger.

Som selvbiografisk hint fra forfatteren blir det i overkant tydelig, men det signaliserer samtidig at Auster kanskje ikke var så opptatt av å skjelne mellom liv og diktning.

I løpet av handlingen får vi også nære portretter av Baumgartners egne foreldre. Den mistilpassede faren som arvet en kjolebutikk, men som helst ville lese anarkosyndikalistisk litteratur. Og den tidlig foreldreløse moren – med pikenavn Auster! – som sydde de fineste draktene i mannens butikk.

Særlig portrettet av moren er sterkt idealiserende, båret frem av en nokså kunstig dialog.

Paul Auster og hans norskættede kone Siri Hustvedt intervjues av media etter angrepet på Salman Rushdie i august 2022. Foto: Yuki Iwamura / AP / NTB

Uten noen tydelig sammenheng med resten av historien, opptar en reise til Ukraina en god del plass. Det er Baumgartner som oppsøker sin morfars fødeby. Reisen finner vel å merke sted før den russiske invasjonen, men det mangler ikke på dramatisk historie av den grunn. Under andre verdenskrig var området åsted for noen av de verste jødeutryddelsene i Ukraina.

Baumgartner besøker det gjenværende jødiske miljøet på stedet (i likhet med sin forfatter har han jødiske aner på begge familiesider). Reisen til Ukraina blir likevel stående som en uforklart avstikker i historien. 

Skal man finne noe som binder bokens mange tråder sammen, handler det kanskje om et velkjent tema hos Paul Auster:

Nemlig utenforskapet, representert både med den jødiske identiteten og et liv fullstendig i ordenes verden. 

Handlingen slutter med at Baumgartner legger ut på en litt umotivert biltur ut i bushen, en bemerkelsesverdig parallell til anslaget i Jon Fosses nyeste roman «Kvitleik»! 

Noen nobelpriskvalitet er det imidlertid ikke over Paul Austers aller siste bok. Til det er den for fragmentert og løs i fisken.

«Baumgartner» er et bittersøtt og vemodig farvel til en betydelig forfatter