Slik fikk nordmenn plen og utemøbler

5 months ago 51

– Det startet med engelske gress-sorter, forteller førstekonservator Geir Thomas Risåsen på Norsk Folkemusem. Noe av det han jobber med, er hagehistorie.

Importen av det engelske gresset begynte på 1700-tallet. I begynnelsen var det i parkene at gressplenen ble anlagt for estetikkens skyld, forteller han. Da ble gresset slått med ljå.

En hest trekker en mann på en slåmaskin foran slottet i 1912.

Hermer etter overklassen

De i villa var tidlig ute med plen, forteller konservator Geir Thomas Risåsen.

Risåsen forteller at hagebruk alltid har vært viktig - spesielt i overklassemiljøer. I Norge begynte det på midten av 1800-tallet. I overklassen var hagen ikke bare for dyrking av frukt, bær og nyttevekster, slik den var på gårdene. Hos overklassen var den til for rekreasjon.

De som hadde råd, kunne sette av et areal bare til pynt, påpeker Risåsen.

Det inspirerte folk som levde under litt trangere økonomiske kår.

– Det overklassen liker, er noe vi andre etteraper når muligheten byr seg. Overklassen er motedannende og idealskapende.

– Nytt fenomen med plen på hele tomta

På storgårdene ble det anlagt hager fra slutten av 1700-tallet. Da var det riktignok en kombinert pryd- og nyttehage, forteller Risåsen.

På midten av 1800-tallet ble det vanlig å ha en kjøkkenhage, en bærhage og en pyntehage foran huset, forteller Risåsen.

– Med økt velstand skjer en foredling av disse funksjonene. I denne foredlingsprosessen kommer plenen inn som et viktig element, sier konservatoren.

– Det er et relativt nytt fenomen med plen på hele tomta.

I etterkrigstiden ble det vanlig å bruke deler av hagen sin til dyrking av poteter og grønnsaker - selv om det bare var en vanlig boligtomt.

– Et borgerlig fenomen

– Plen er mange forskjellige ting, sier Risåsen.

– For de fleste i dag er det den fine, jevnt beskårne plenen som er tingen. Det er et ideal som på mange måter hører slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tallet til. Et borgerlig fenomen.

Først da villastrøkene kommer, begynner plenen virkelig å få rotfeste i befolkningen. Da Homansbyen i Oslo blir bygget i 1850-årene, hører gressplen og blomsterrabatter med. Homansbyen regnes som Norges første villastrøk.

– Det er særlig når du tar det ned på borgernivå og over på villaeiendommene at du får den finskårne plenkulturen. Slike overganger tar tid, konstaterer Risåsen.

Gressplenen ble allemannseie først mye senere.

Pløyde opp slottsplassen for å dyrke poteter

Gressplen er et overskuddsfenomen.

– Det fordrer at du har et jordareal og økonomisk styrke til å la det ligge brakk, sier Risåsen.

I nedgangstider kan plenen komme til nytte i matproduksjon.

– Et klassisk eksempel fra første verdenskrig er at plenene fra Slottshagen ble pløyd opp og brukt som potetåkre.

Lenger sør i Europa er det et overskuddsfenomen i enda større grad, sier Risåsen. Varmere somre gjør det nødvendig å vanne plenen - og vann er ofte en mangelvare. Dermed blir plen både krevende og eksklusivt.

To hester og en mann pløyer jorda i Slottsparken under første verdenskrig.

Færre nyttevekster, mer plen

– Mange menn som ikke var så opptatt av planter og blomster, kunne være veldig engasjert i plenen, sier professor May-Brith Ohman Nielsen.

– Plenen i Norge dukker først opp på de store eiendommene. De er inspirert av overklassens hager og boliger i England, sier professor i historie May-Brith Ohman Nielsen ved Universitetet i Agder.

Hun har forsket på plenens historie i Norge og gitt ut boken «Små paradiser - hager gjennom et århundre» om små hager.

Etter andre verdenskrig kommer en ny runde der flere anlegger plen. Denne gangen favner det bredere. Folk begynner å bli inspirert av Amerika - inkludert deres «front lawns», den Pvelfriserte plenen som vises frem ut mot gaten.

Det tar noe tid før plenen blir allemannseie. På 1960- og 1970-tallet bygges eneboliger i stor skala. Stort sett alle med egen hage.

– Mange som har hatt hage, slutter sist på 1960-tallet å dyrke hagen til nyttevekster. De konverterer til plen, sier Nielsen.

Fremveksten av plenen henger sammen med andre endringer i samfunnet på samme tid.

Fra kjøkken til stue

På 1960-tallet kommer også supermarkedet.

– Da kan folk kjøpe nesten alle varer de vil hele året. De ble mindre avhengige av å dyrke ting selv. Folk sluttet for eksempel å dyrke erter. De kunne kjøpe en boks når de ville.

– Folk tenkte på familiehagen på nye måter som noe annet. Den går fra å være en vesentlig del av kjøkkenet til å være en del av stua.

Hagen blir det nye uterommet der folk skal drikke kaffe, leke og sole seg.

– Folk skal kanskje spise ute, til og med, slik de gjør i andre land, sier Nielsen.

Og da følger kjøp av utemøbler med. Både spisebord og salong.

Et hvitmalt hus med hage og gressplen i 1962. På plenen står utestoler, utebord og en parasoll.

«S-Katalogen for hage og campingutstyr er kommet!»

Plastdilla i hagen

– Plast kommer fra sent 1950-tall – og for full fart inn i hagesortimentet og folks hager på 1960-tallet. Fra å ha vært en produksjons- og dyrkingsarena, blir hagen mer et sted for forbruk, sier Nielsen.

Det er god butikk for hagesentrene.

– Hagesentre slik vi kjenner dem i dag, som selger alt mulig hageutstyr fra grill til hagemøbler, er et 1970-tallsfenomen som tar av fra 1980-tallet.

De holdbare hagemøblene i plast brer om seg.

Det er vanskelig å få en pen plen uten ordentlig utstyr - det blir slåtteng i stedet. De mekaniske gressklipperne som folk måtte skyve for å klippe med, kom først og gjorde lav gressplen mulig. Senere kom klippere med bensin og drahjelp.

En ung mann i bar overkropp klipper plenen med manuell gressklipper. Bildet er fra

En gammeldags gressklipper med motor. Den er rød og hvit.

Folk tok i bruk kraftige midler for å holde plenen pen. Sprøytemidler skulle gjøre det enkelt å holde løvetann borte fra plenen og ymse grønne tuster unna den gruslagte innkjørselen.

– En macho del av hagen

– Mange menn som ikke var så opptatt av planter og blomster, kunne være veldig engasjert i plenen, sier Nielsen.

Den skulle være jevnt grønn, velfrisert - uten ugress som løvetann og groblad.

Å ha en pen plen blir for noen også en statusmarkering - en måte å vise seg frem på, ifølge professoren.

– Og så er, og spesielt var, plenstell ganske hardt fysisk arbeid. Kona tok seg gjerne av blomster og planter, og så fikset mannen med plenen.

– Plenen blir en macho del av hagen, sier Nielsen.

Når hagen blir familiens utestue og oppholdsrom med plen på slutten av 1960-tallet, får mange seg også hekk som skal gjøre uterommet mer skjermet og privat. På utsiden av hekken durer stadig flere biler forbi.

En mann og en kvinne gjør hagearbeid rundt 1960. Mannen bruker en manuell gressklipper. Kvinnen poserer med en rake.

Først bilen, så tujaen

I 1960 er det slutt på rasjonering av personbiler. Utover på 1960-tallet blir det mange av dem.

– For barn som før lekte ute på veien og i gata, er det ikke trygt lenger, sier Nielsen.

Ikke alle områder har en lekeplass tilgjengelig. Dermed bærer det gjerne ut av gata og inn i hagene.

– De spiller ball og badminton og leker som barn gjorde der bilene har overtatt. Men kanskje ble lekearenaene slik mer private og mindre felles for barn i et nabolag.

en hund, mor, far, tre barn og en hvit bil. Et hus i bakgrunnen.

Mer lyd, fart og eksos gjør at mange vil ha skjerming mellom hagen og veien. Tujahekken inntar Norge.

– Flere valgte spirea eller liknende mot naboer eller mindre trafikk, men mange valgte tuja for å lage en vegg.

En plante som gir få bekymringer, men heller ingen gleder for mennesker eller dyr og bidrar til mindre biologisk mangfold av insekter, ifølge Nielsen.

Mer tv, mindre blomster

Samtidig forsvinner det ganske mye trær fra boligområder, hager og parker på 1960-tallet. Verdien av skygge blir mindre, sier Ohman Nielsen.

Folk vil ha lys og sol nå som de skal sitte ute og har kjøpt seg komfortable solsenger i plast. Fra 1970-tallet blir det soldyrkingen desto sterkere når bikini og bar overkropp blir mer sosialt akseptert i nabolag.

Nordmenn får dessuten stor glede av noe annet: fjernsynsapparatet.

Nielsen tror det må ta deler av skylda for at hagearbeid må vike og mange vil at hagene skal være lettstelte - selv om plen ikke nødvendigvis er lettstelt.

– Folk får andre fritidsvaner og måter å bruke ettermiddager og kvelder på. De bruker mer tid foran tv-en enn på hagearbeid.

«Mange frivillige foreninger sukket over hvor vanskelig det var blitt å samle medlemmene til møter, dugnader og samvær når populære program ble vist på fjernsynet», skriver Nielsen i boken.

Da er det også kjekt å ha færre busker og trær som må klippes og blomsterbed eller grønnsaksbed som må lukes og vannes. Folk velger heller gressplenen.

Enebolig i hvit mur og sennepsgult panel i 1966. Utenfor huset er det en velstelt plen, noen små busker og trær og en hekk med røde blader.

– Blir en besatthet

I boken sin har Nielsen skrevet om hvordan det på 1980-tallet går sport i å ha den peneste plenen. En av dem hun har intervjuet, Ingvar Kolnes, hadde kolonihage på Kongsgård i Kristiansand sammen med kona Ruth.

«Nick hadde den fineste plenen. Den var som et teppe. Han var der alltid og stelte den. Han hadde noen hemmelige knep, sikkert fra England, som han ikke ville ut med. Noen sa han brukte saltvann.»

Fascinasjon eller irritasjon over naboens knep er det sikkert flere som kan kjenne seg igjen i.

– Det ble for noen en besatthet, sier Nielsen og ser spesielt til USA.

Der ble plenmaling stadig mer vanlig for å få frem den rette grønnfargen. Det fenomenet har historikeren Ted Steinberg skrevet om i The Conversation.

Read Entire Article