Slik fant arkeologene «den forsvunne» Hamarkaupangen

Denne artikkelen er produsert og finansiert av NIKU Norsk institutt for kulturminneforskning - les mer.

NIKUs arkeologer gjør undersøkelser med georadar. (Foto: NIKU)

Ved hjelp av georadar kan man se tydelige konturer av en middelaldersk bystruktur med bygninger, bygårder, passasjer og gater på domkirkeodden på Hamar. 

Arkeologer ved NIKU har opp igjennom årene gjort en rekke mindre undersøkelser knyttet til områder middelalderbyen Hamarkaupangen antas å ha vært lokalisert.

Nå ser det ut til at undersøkelser med georadar har gitt svar de har lett etter i flere tiår. 

Tydelige konturer av en bystruktur

I 2023–2024 gjennomførte de geofysiske undersøkelser av det såkalte kringkastingsjordet. I tillegg gjennomgikk de på ny noen arealer på Domkirkeodden. Undersøkelsene ble gjort på oppdrag fra Anno Museene i Hedmark.

Rapporten fra dette arbeidet er akkurat publisert. 

Ifølge prosjektleder Monica Kristiansen er dette første gangen de får fram en rekke bygninger og bygårder på stedet. Samlet viser de tydelig konturene av en bystruktur. 

– På tross av en rekke arkeologiske funn fra middelalderen har det lenge vært en diskusjon om dette egentlig kan kalles en by på rekke med de sju andre norske middelalderbyene. Endelig kan det se ut som om man har konkrete bevis for at Hamarkaupangen var en middelalderby med bygninger, langgårder, passasjer og gater, sier hun.

Georadaren «Mira» foran Bispeborgen. (Foto: NIKU)

Hamarkaupangen – den «forsvunne» middelalderbyen

Hamarkaupangen var en av Norges mindre middelalderbyer. I perioden var den eneste innlandsbyen. 

Byen på Domkirkeodden ble trolig etablert allerede på midten av 1000-tallet. I år 1152/53 ble den et bispesete. 

Hamars geistlige historie er godt dokumentert. Byens sekulære område, beskrevet i Hamarkrøniken, har imidlertid vært omdiskutert. Krøniken beskriver et kaupangsområde med over 200 bygårder. De arkeologiske bevisene har vært få, og det er argumentert for at beskrivelsen kan være overdrevet.

Blant annet er kulturlagene sagt å være for tynne for at det skal ha vært tett befolket by her. De få arkeologiske undersøkelsene som har vært gjort på området, har heller ikke truffet på noe som direkte tyder på dette heller. 

Det har derfor blitt hevdet at det trolig har vært spredt «gårdsbebyggelse» i stedet for bygårder. Videre har det blitt sagt at det sannsynligvis i liten grad har vært helårsbebyggelse på kaupangen.

Opp igjennom årene har det vært foretatt en rekke mindre arkeologiske undersøkelser. Det er gjort en rekke middelalderske funn på og ved Domkirken og Bispeborgen. 

Den største undersøkelsen var på slutten av 1960-tallet. Da påviste arkeologer rester av trehus fra middelalder.

Kart med oversikt over undersøkte områder i 2023/2024. (Kart: NIKU)

Det har imidlertid vært for få arkeologiske undersøkelser av området til at det har vært mulig å komme med noe annet enn teorier og antakelser om omfang og detaljer om Hamarkaupangen som middelalderby. 

Nå derimot, viser resultatene av de geofysiske undersøkelsene tydelige tegn på en bystruktur.

Nye georadarundersøkelser gav resultat

Dataene fra georadaren fra Kringkastingsjordet gir unike bilder av en middelaldersk kaupang. Man kan se avtegninger av en bystruktur med bygninger, langgårder, passasjer og mulige gater.

På Klosterjordet er levningene av en murbygning godt synlig i de geofysiske dataene sammen med mulige rester av eldre kirke(r). Murbygningen er antakelig St. Olavsklosterets kirke.

Det er også påvist antatte rester av kirkegårdsmuren og andre strukturer. De kan gi ny kunnskap om de verdslige delene av kaupangen.

Funnene i de geofysiske dataene har gitt ny kunnskap om kaupangen. Samtidig kan de også kobles opp mot opplysninger i Hamarkrøniken. Materialet både bekrefter og avkrefter eller justerer tidligere teorier om bosetningen på stedet. De kan på mange måter bekrefte en del av beskrivelsene fra Hamarkrøniken. 

Arkeologiske georadarundersøkelser

En arkeologisk geofysisk undersøkelse er en høyteknologisk og inngrepsfri metode innenfor registrering av kulturminner.

Helt siden tidlig på 1960-tallet har det innen arkeologien vært gjort forsøk på å bruke geofysiske undersøkelser i Norge. Likevel var det først etter 2007 at arkeologisk geofysikk virkelig begynte å gi resultater. 

NIKU helt siden starten har vært en av hovedaktørene på feltet her til lands:

I dag har de en stor utstyrspark. Både fylkeskommunene og de arkeologiske museene er i ferd med å få øynene opp for potensialet i denne teknologien. Samlet nærmer de seg 250 ulike gjennomførte prosjekter. 

Rundt omkring i landet er det undersøkt mange kvadratkilometer i forkant av ulike utbyggingsprosjekter og andre inngrep i grunnen.

For georadarundersøkelsene på Hamar ble det først og fremst benyttet et storskala 16 kanals motorisert georadarsystem. Det egner seg for å dekke store flater. 

I tillegg ble det brukt en mindre ettkanalssystem. Det egner seg best for mindre arealer der det er litt mindre plass til å komme fram med georadaren.

Dataene viser en rekke dybdeskiver. Der kan ekspertene se ulike avvik fra det normale under bakken i form av gråskalakart. Det er disse erfarne arkeologer med kan bruke til å tolke og tegne fram arkeologiske strukturer under bakken. I dette tilfelle er det arkeologer med kompetanse på middelalderbyer.

Tolkningsresulater fra georadarundersøkelsene (2023 og 2016). 1: Domkirkeruinene (Hamardomen) 2: Bispeborgen 3: St. Olavs klosterkirke. (Kart: NIKU)

Inngrepsfri metode

De siste årene har arkeologer ved NIKU testet ut bruk av georadar i flere av våre middelalderbyer.

– Ikke alltid med like gode resultater, sier Monica Kristiansen.

Hun forteller at asfalt, grus, sand, betongdekker, moderne konstruksjoner og så videre i byene forvansker bruken av georadar. Likevel har de fått en god del spennende resultater også i bysammenheng.

– Hamarkaupangen topper nå det hele med det som må kunne karakteriseres som et fantastisk resultat. Det viser at disse verktøyene har sin plass også i byarkeologien, sier hun.

Fordelen med georadar er ifølge arkeologen at det er en inngrepsfri metode.

Kristiansen forklarer at kraftige bevarte kulturlag som vi finner i byene, er derimot en vrien kulturminnetype å undersøke med georadar. Årsaken er at grunnen her er heterogen. Den består som regel består av lag med stort innhold av organiske masser, kull, stein og annet materiale. Det er i seg selv kraftig reflekterende.

Likevel klarte arkeologene med georadar og påvise rester av bebyggelse:

– Det var veldig overraskende å få så tydelige resultater i et område som ifølge tidligere undersøkelser består av tykke lag med kullblandet kokstein. At vi faktisk kan se rester av mulig trehusbebyggelse, er kjempespennende, sier Kristiansen.

Hun forteller videre at georadarundersøkelsen utløste et stort analyse- og tolkningsarbeid:

– Alle funn er ikke tydelige og utvetydige. Kontrasten mellom kulturlagene og de antatte bygningsrestene er ikke stor. Det er sannsynlig at mye av dette ikke er særlig godt bevart. 

Hun forklarer at det de ser er til dels svake avvik fra det normale. De danner mønstre som de kjenner igjen fra andre norske middelalderbyer. Det ser ut som husrekker med passasjer som strekker seg sørover mot Mjøsa.

– Selv om helheten i resultatene her utvilsomt viser oss en bystruktur, kan ikke arkeologer alltid med sikkerhet si om det er rester av treverk, murverk, grøfter, nedgravninger eller andre typer avsetninger en ser i dataene. 

Hun understreker at skal en få tak i detaljene vil det kreve gravende arkeologiske undersøkelser. Da må man gjøre inngrep i bakken for å avgjøre nøyaktig hva avvikene representerer.

Referanse:

Monica Kristiansen, Jani Causevic og Ole Fredrik Unhammer: Hamarkaupangen 2023. Georadarundersøkelse på Kringkastingsjordet (gbnr 1/1158), Bispeborgen og Klosterjordet (gbnr 1/4447). Domkirkeodden (id. 88381). Rapport fra NIKU, 2024.