Sistemann slår av lyset

17 hours ago 4

Homo sapiens? Vi har hatt vår tid. «Moro» så lenge det varte.

Anmeldelse

«Bugonia»

• Med: Emma Stone, Jesse Plemons, Aidan Delbis, Alicia Silverstone, Stavros Halkias

• Regi: Yorgos Lanthimos

•Premiere på kino fredag 31. november

• Satire / drama. USA / Storbritannia / Canada / Sør-Korea. 15 år. 1 time og 58 minutter

I den grad den greskfødte misantropen Yorgos Lanthimos er i stand til å lage en streit, endog overtydelig film, er «Bugonia» den filmen.

Det er kanskje fordi den er skrevet av en amerikaner, Will Tracy, som er opptatt av situasjonen i hjemlandet (og som har latt seg inspirere av en japansk film, «Jigureul jikyeora!», fra 2003).

Det er kanskje også fordi Lanthimos’ tok sin sjøsykt surrealistiske stil så langt det er noen vits å ta den i den frodige og fantastiske «Frankenstein»-fabelen «Poor Things» i 2023.

«Bugonia» er visuelt sett flott, full av mettede farger, både når den utspiller seg i skarp sommer og dunkel kjeller. Men den er ikke, på noen korte minutter nær, barokt overdådig. Kinematografien og scenografien er, til Lanthimos å være, nøktern. Språket er et helt annet enn når regissøren selv har skrevet manus.

Også tematisk er det uvant umulig å ta feil av hva den handler om: Kulturkrig og internett-sykdom, konspirasjonsteorier og tap av tillit i verdens mest toneangivende land. Det går til helvete. Og vi fortjener ikke bedre.

Teddy (Jesse Plemons) har hatt et røft liv. Var utsatt for omsorgssvikt som barn, ble seksuelt misbrukt av en barnevakt, og opplever som voksen at moren hans (Alicia Silverstone) havner i koma etter å ha vært deltaker i et medisinsk eksperiment som i teorien skulle kurere henne for opiat-avhengigheten hennes.

Han har bare én fortrolig venn i verden, nevøen Don (Aidan Delbis). Teddy har «utdannet» seg på internett, YouTube og via podkaster, og vil hevne seg på verden.

Det har han – og Don – tenkt å gjøre ved å kidnappe Michelle (Emma Stone), direktøren i et kjemisk og farmasøytisk industrikonglomerat. Teddy holder Michelle personlig ansvarlig for det som skjedde med moren, samt for at biene dør ut og all giften som sprøytes inn i naturen.

Ikke nok med det: Internettstudiene har overbevist Teddy om at Michelle ikke er et menneske, men en humanoid fra nabo-galaksen Andromeda. Sendt til jorden for å med viten og vilje ødelegge livet her. Han vil at Michelle skal ta ham til keiseren hennes, som han har regnet seg frem til at vil ankomme jorden i UFO-en sin ved neste måneformørkelse, om fire dager.

Teddy er som vi skjønner omtrent så gal som det er mulig å bli i løpet av et halvlangt, men hundre prosent trist liv, i en tiltagende skakkjørt kultur. Og det må jeg si: Plemons er uforglemmelig ekkel i rollen. Svett i skjegget, med et unaturlig kroppsspråk, med øyne som uttrykker den totale sinnsforvirring.

Vi burde synes synd på ham. Han er åpenbart et offer. Men det er vanskelig. Det er for lite menneske igjen i kroppen under de formløse Unabomber-klærne.

Michelle er på sin side halvt menneske og halvt maskin. En arrogant verdensmester-type som ikke går av veien for å ydmyke sin kidnapper, selv når han har en hagle rettet mot henne. Hun er en vinner. Teddy er en patetisk taper. Hun føler seg rimelig sikker på at det vil være lett match å tvinne ham rundt lillefingeren før eller senere.

I den grad vi føler med noen i «Bugonia», er det med «tomsingen» Don. Han har så små forhåpninger til livet her på jorden, at han ikke bare vil møte keiseren fra Andromeda, men helst bli med ham hjem dit han kom fra, langt bort fra denne jammerdalen.

Vi får en fargerik science fiction-epilog og en dystopisk montasje helt til sist. Det er de mest Lanthimos-aktige minuttene i en ellers overraskende jordbunden og lite mystisk film. Som er langt bedre enn den slitne forgjengeren «Kinds of Kindness», men neppe Lanthimos på sitt besettende beste.

Read Entire Article