Selvprosederende parts sakskostnadsavgjørelse opphevet for andre gang

Kjennelsen Høyesteretts ankeutvalg nå har avsagt , springer ut av en dom Gulating lagmannsrett avsa i september i fjor. Tvisten dreide seg om en garantiavtale knyttet til avkastningen på aksjer i et eiendomsselskap.

Det saksøkte selskapets daglige leder, som ikke er advokat, har vært selvprosederende for alle instanser. Ikke desto mindre fikk han fullt medhold i Gulating lagmannsrett, og det er sakskostnadene han kan kreve etter denne seieren som tvisten fortsatt står om. Mannen krevde 1200 kroner timen for sin egen innsats med egen sak, og det la lagmannsretten til grunn som en fair timepris. Tilkjente sakskostnader landet da på 163.600 kroner.

Nytt forsøk

Denne avgjørelsen opphevet Høyesteretts ankeutvalg i februar, med henvisning til til at en selvprosederende part som utgangspunkt ikke har krav på å få dekket sakskostnader, ut over dokumentert tap og eventuelt «rimelig godtgjørelse» etter § 20-5 første ledd tredje punktum.

Les: Høyesterett nekter selvprosederende part å kreve 1200 pr time i sakskostnader

Dermed måtte Gulating avsi ny kjennelse om sakskostnader, og her skrev lagmannsretten:

«I tråd med avgjørelsen fra Høyesterett er lagmannsretten er etter dette kommet til at de omkostninger A har krav på å få dekket for lagmannsrettens behandling er begrenset til rettsgebyret ved anke.»

Opphevet igjen

Men heller ikke dette er Høyesteretts ankeutvalg enig i, og dermed blir avgjørelsen opphevet nok en gang. Denne gangen skriver ankeutvalget:

«Lagmannsretten har altså nøyd seg med å konstatere at A ikke er påført utgifter. Retten har ikke vurdert om selskapet har krav på «rimelig godtgjøring» som følge av det arbeidet selskapets daglige leder har lagt ned i anledning saken, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd tredje punktum. Dette er en uriktig lovanvendelse, som må lede til at lagmannsrettens kjennelse oppheves.»

Den selvprosederende daglige lederen krevde for øvrig 31.200 kroner i sakskostnader for Høyesterett, for arbeid som ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig. Det får han ikke – ankeutvalget mener rimelig godtgjøring er 8000 kroner.

Kjennelsen finner du her.