Sannheten om grensen

Når USA skal velge sin nye president på tirsdag, er innvandring en av de viktigste valgkampsakene.

Donald Trump sier det pågår en «masseinvasjon» på grensen og lover å massedeportere ulovlige migranter fra USA. Kamala Harris lover å stramme inn.

Men hva er egentlig situasjonen på bakken?

– Det er ingen krise på grensen. Bare se selv!

Gail peker på grensemuren. Ikke en sjel å se.

73-åringen har kjørt her nesten daglig i 11 år, som frivillig i organisasjonen Tucson Samaritans, som hjelper migranter. Grensen har på sitt verste vært et politisk kaktuskratt av grensepoliti, frivillige, Proud Boys og MAGA-fans.

Gail har bilen full av vann, hermetikk, snacks og førstehjelp.

I hjertet har hun fullt av minner: Som da hun hjalp en høygravid kvinne gjennom muren ved å koble vaier på bilen for å bryte opp en del; eller da hun ga skoene sine til en barføtt kvinne. Og den gangen hun oppdaget en død, dehydrert kropp.

– Det er hjerteskjærende, sier Gail.

Hun stanser brått.

– Der er den. Påle nummer 1962. Her fant jeg en migrant som hadde forsøkt å klatre over, men falt ned. Han hadde bein som stakk ut.

Like ved ser vi helt ferske kutt i muren. Noen har forsøkt å skjære opp en av grindene, som er blitt satt opp for å slippe ut vann i tilfelle flom.

– Somos amigos. Tenemos agua y comida, roper Gail gjennom stålstolpene.

«Vi er venner, vi har vann og mat».

Men ingen svarer fra den andre siden.

Trykk nederst til høyre for lyd:

Det har kommet historisk mange migranter over grensen til USA under årene med Joe Biden som president. Gail husker en dag hun smurte 528 sandwicher med peanøttsmør og syltetøy til migrantene.

Men så endret situasjonen seg dramatisk.

I juni innførte Biden en presidentordre som i praksis betyr nærmest asylstans. De aller fleste som krysser grensen ulovlig blir deportert, noe som er blitt kritisert for å bryte med internasjonal lov.

VG i Texas: Siste sjanse

– Nå treffer vi kanskje 20 asylsøkere om dagen. Noen ganger ingen. Det var bedre for asylsøkerne under Trump. Nå får de ikke engang en sjanse.

Også langs grensen i Texas har tallene falt dramatisk. Fra 4000 migranter på én dag på på det meste, til rundt 100 om dagen nå, ifølge VGs fikser i Eagle Pass.

Da Trump var president, var grensen som en svingdør, ifølge Gail. Hun kunne møte folk som var blitt deportert 20 ganger, men som fortsatte å prøve. Narkokartellene i Mexico håvet inn penger, for de krever rundt 12.000 pesos (6500 kroner) av hver person som vil krysse grensen.

Nå, under Biden, får de som blir deportert et fem års forbud mot å krysse inn til USA. Hvis de likevel kommer tilbake ulovlig, risikerer de minst 30 dagers fengsel.

– Kamala Harris sier hun vil stramme inn bare for å vinne presidentvalget. For det kan ikke bli strengere enn det er nå, mener Gail.

Migrantkrisen

I fjor kom det rekordmange 2,5 millioner migranter over grensen fra Mexico til USA. Flesteparten kommer fra Latin-Amerika, som Mexico, Honduras, El Salvador og Venezuela. Mange flykter fra fattigdom, væpnet konflikt og autoritære regimer, i håp om et bedre og tryggere liv i USA. Det bor rundt 11 millioner udokumenterte innvandrere i USA, og de utgjør en stor del av arbeidskraften.

Migrasjon og grensekontroll er blant de viktigste sakene for amerikanske velgere. I delstatene som grenser til Mexico, berører det folk direkte, mens også i innlandet og langt nord er mange opptatt av migrasjon. De som er mest kritiske hevder migranter «invaderer landet», «stjeler jobber» og «dreper og voldtar» – slik Donald Trump også sier. Mens andre har en mer liberal holdning, og vil la migranter få beskyttelse og muligheter i USA. Kamala Harris legger seg også på en nokså restriktiv linje, og i denne valgkampen er begge parter enige om å stramme inn på migrasjonen.

Firehjulstrekkeren tar av veien og kjører off road. Vi skal opp til en vannstasjon i Arizona-ørkenen.

Det humper og rister. På toppen av bakken kommer vi til en spartansk leir med vann, hermetiserte pølser og varme tepper til migrantene.

Noen har vært her.

Tomme bokser og halvtomme vanntanker står igjen.

Gail fyller på igjen.

Hundrevis av migranter har dødd i ørkenen. De fleste av dehydrering. Det er blitt satt opp trekors der de ble funnet for å minnes dem.

Klokken er blitt 13 og den sterke solen står midt på himmelen.

Vi kjører ned igjen til grensemuren og til noen sandfargede teltduker. Leger uten grenser har hjulpet de lokale frivillige med å sette opp Nord-Amerikas første flyktning- og migrantleir her.

Vi går nærmere teltene.

Det sitter syv personer der, med sekk og bøyde rygger.

En fem år gammel gutt ligger i morens fang, totalt utslitt.

– Vi kom nettopp, forteller de til VG.

200 meter unna slutter grensegjerdet i øst. De har bare krysset over der, fra fjellene i Mexico og over til USA.

– Vi har gått i mange dager. Jeg har båret sønnen min på ryggen, sier Daniela Guerra (27).

Nå venter de på å bli hentet av grensepolitiet.

VG i Colombia: Den ville flukten

Femåringen Alvaro spiser på en müslibar, men en bit glipper ut av hendene hans da han sovner. I flere netter har han måttet sove på bakken, inntullet i boblejakken sin.

Daniela og Alvaro har reist fra Colombia. De har familie i Miami, sier 27-åringen. Barnefaren bor der, ulovlig. Men hennes plan er å søke asyl.

Hun har så mange spørsmål: «Hva skal jeg si til grensepolitiet? Skal jeg være ærlig om mannen min? Jeg har en kusine som bor der lovlig, skal jeg nevne det?»

Migrantene vet ikke så mye om presidentvalget i USA, og de har ikke fått med seg at Biden har strammet kraftig inn på asyl.

Ettersom vi snakker, virker det som om alvoret synker mer og mer inn.

Marco Antonio Julio del Valle (36), som reiser sammen med kjæresten og datteren, trekker seg unna for å ta noen telefoner.

Hva hvis de ikke slipper inn? Hva hvis de bare blir kastet rett ut?

– Vi har solgt alt vi eier hjemme i Mexico. Det er så ille der, så mye narkotika og gjengkriminalitet, sier han til VG.

Timene går. Grensepolitiet skulle vært her for lengst.

Men hvor er de?

En bil kommer kjørende.

Ut av pickupen stiger rancheren Jim Chilton (85) med et tysk kamerateam på slep. VG har møtt Chilton to ganger før, senest i april. Da var situasjonen en annen her ved grensen.

Kampen om grensen: Her krysser migranter og narkosmuglere inn

Chilton er pro-Trump og vil ha ekspresidenten tilbake i Det hvite hus.

Til tross for deres ulike politiske ståsteder, gir han Gail en god klem. De kjenner hverandre godt etter årene ved grensen.

– Trump vil bygge ferdig muren når han vinner. Vi må sikre grensen, sier Jim.

– Men det ser ganske rolig ut her nå? spør VG.

– Ja, fordi Biden innså tabben ved å slippe inn millioner, og innførte ordren om å deportere for å bli gjenvalgt. Så nå kommer det veldig få, svarer Chilton.

Rancheren sier han er for innvandring, bare den skjer på lovlig vis.

Noen rører seg på den andre siden av muren.

Gail tar opp kikkerten.

– Det er fem menn på toppen av fjellknausen, og tre som er på vei ned.

Det er narkokartellet, sier hun. De holder post der oppe for å speide over grensen og se når kysten er klar for å sende over migranter som har betalt dem for å krysse.

Mens VG står ved enden av muren, kommer det tre unge menn ned mot oss.

De har på seg kamuflasjeklær.

De kommer helt ned for å prate, men vil ikke at ansiktet skal fotograferes.

Så går de tilbake. Sannsynligvis er de migranter som skal smyge seg over grensen etter mørkets frembrudd.

Marco, 36-åringen fra Mexico, sier til oss at han ikke har betalt kartellet for å krysse inn i USA. Da Gail hører dette, blir hun bekymret.

– Vi kan ikke etterlate dem her alene. Da kan kartellet komme ned og rane dem med våpen, og ta maten vi har satt ut her i leiren.

Så vi venter.

Det begynner å skumre. En død klapperslange på veien minner om den villmarken vi befinner oss i. Her ute lever det puma, jaguar og ozelot.

Så blir det bekmørkt.

Stjernene popper opp på nattehimmelen.

Vi tenner bål for å holde varmen. Barna og mødrene legger seg inn i et av teltene og brer tepper over seg.

Prærieulvene uler til hverandre like ved oss.

Vi ringer grensepolitiet for tredje gang. Nå lover de å komme.

Da det har gått syv timer, lyser veien opp av to billykter.

De er her!

Migrantene sier farvel.

De skal fraktes til et mottakssenter i den amerikanske byen Tuscon en time unna. Der skal de registreres og få saken sin vurdert.

– De kommer til å bli deportert i morgen. I alle fall alle fra Mexico. Dere ser dem kanskje der? sier Gail til oss.

Dagen etter drar VG til Mexico for å lete.

Vi følger den katolske presten Ray Riding (76), som reiser over grensen til Nogales for å hjelpe migrantene som er blitt deportert fra USA.

– Hundrevis blir deportert hver dag. Det USA gjør er ulovlig, det bryter internasjonal lov om retten til å søke asyl, mener presten.

Bare noen meter over grensen går han i gang med arbeidet, da han møter noen utmattede menn. Flere av dem er blitt separert fra konene sine i Arizona, og venter her i dagevis.

– Hva trenger du? spør Ray en av dem.

– Todo, svarer mannen, som heter Jesus Sante Hernandez (36). «Alt».

Grensepolitiet i Arizona tok alt han hadde, sier meksikaneren. Telefon, medisiner, jakke, sekk, alt. Ray gir ham nye skolisser (som ble fjernet av politiet på grunn av selvmordsfare), litt mat og drikke.

Og så korser han Jesus på pannen.

En buss med migranter har ankommet grensebyen. De går på rekke forbi oss, inn til et såkalt hjemsendelses-senter der navnene deres leses opp.

51 personer, med det lille de eier. 10 av dem barn, noen små babyer. Alle fra Mexico - andre nasjonaliteter sendes til et annet sted, før de busses og flys sørover i Mellom-Amerika.

En ung familie fra Culiacán i nordvestre Mexico sier til VG at de aldri igjen skal prøve å krysse uten papirer.

– De diskriminerte oss og ropte til oss. De tok bleiene og babymaten vår, sier Yocelin Ramirez (23).

Hun og mannen krysset grensen med babyen Mia Ivana Medina (6 md.) for tre dager siden. Etter to netter på et kaldt migrantmottak på tynne madrasser, fikk de beskjed om på signere på noen papirer på engelsk.

– Vi skjønte ikke hva det sto, og nektet å signere. Vi fikk ingen informasjon eller mulighet til å søke asyl, sier Yocelin.

Hun viser oss papirene. Der står det at hun og mannen ikke kan slipper inn i USA fordi de krysset grensen ulovlig og ikke har gyldig visum.

Nå skal de hjem til Culiacán. Der er det gjengkriminalitet, ran og bilplyndring, sier 23-åringen.

– Drømmen vår om USA døde nå.

Hvor ble det av de vi satt rundt bålet med dagen før i Arizona?

Vi studerer hvert ansikt vi ser i Nogales i Mexico. Men vi ser dem ikke.

Vi ringer telefonnumrene vi har fått til den bekymrede Marco og Daniela med femåringen, men kommer rett til mobilsvar, telefonene er skrudd av. Vi prøver Facebook.

Så, sent på kvelden, svarer Marco.

Han og familien er blitt deportert, skriver 36-åringen. Selv om også han hadde nektet å signere.

De ankom nettopp Mexico. Han sier at Daniela og sønnen ble igjen i USA, og at de kanskje har en sjanse siden de er fra Colombia.

– Jeg vet ikke om jeg vil prøve igjen, skriver han.

– Det høres tungt ut, skriver VG.

– Altfor tungt, svarer han.