Russland kjemper mot feil fiende

19 hours ago 6

NEWPORT, RHODE ISLAND – I likhet med tsar Nikolaj 2. har Russlands president Vladimir Putin ikke vært i stand til å identifisere sin viktigste motstander.

S.C.M. Paine
Professor i historie og storstrategi ved US Naval War College.

Publisert: Publisert:

Nå nettopp

E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.

Ved å føre en selvvalgt krig gir han landets virkelige trussel tid til å styrke seg. Kina, ikke Ukraina, utgjør Russlands eksistensielle trussel. Under den russisk-japanske krigen (1904–05) kjempet Nikolaj mot Japan over Mandsjuria for innrømmelser Russland ikke kunne dra noe særlig nytte av, i stedet for å investere i jernbaner og ammunisjon som var nødvendig for å bekjempe landets egentlige fiende, Tyskland, et tiår senere.

Nederlaget i første verdenskrig kostet Nikolaj og familien hans livet etter at bolsjevikene tok makten. Adelsmenn som ikke led samme voldelige skjebne som tsaren, flyktet utenlands og døde ofte i fattigdom.

Hverken Vesten eller Ukraina har noensinne hatt planer om å invadere Russland, langt mindre å ta dets territorium. Hvem i Vesten ville ha ønsket det? Kina derimot, kunne godt ha gjort det. Kinas lange liste over klagemål strekker seg flere hundre år tilbake, til tsarene som fjernet store landområder fra Kinas interessesfære – områder som til sammen er større enn USA øst for Mississippi-elven.

Putins invasjon av Ukraina var et historisk feilgrep – en feil som gjør det umulig å vende tilbake til slik det var før krigen.

I stedet leder slike feil til alternativer som er langt mindre ønskelige. Spørsmålet er ikke om Russland vil tape krigen i Ukraina (strategisk sett har de allerede gjort det), men hvor stort tapet vil bli.

Krigen har kostet Russland mer enn 700 000 døde og sårede soldater. Den har tvunget Russland til å skifte sin lukrative energihandel med Europa til mindre lønnsomme markeder. Den har redusert produktiviteten gjennom sanksjoner. Den har ført til beslagleggelse av landets valutareserver, hvor påløpte renter går til Ukraina. Den har ført til at flere hundre tusen arbeidsføre borgere i sin beste alder har flyktet fra landet. (Mange av de som har forlatt landet har høy utdanning og har jobbet i viktige deler av økonomien som teknologisektoren.) Den har ført til bombing av russiske fabrikker, militærbaser og infrastruktur, samt den første invasjonen av russisk territorium siden andre verdenskrig. (Dette skjedde i Kursk-regionen.) Og den har resultert i ekspansjon og revitalisering av NATO, der Sveriges og Finlands medlemskap har forvandlet Østersjøen til en NATO-sjø.

Selv om USAs påtroppende president, Donald Trump, på en eller annen måte skulle klare å avslutte krigen i Ukraina, kan ikke Putin reversere disse tapene. Og jo lenger krigen varer, desto svakere vil Russland bli, noe som får mange til å undre seg over når landet vil bestemme seg for å stanse disse tapene. Russerne avsatte Nikolaj 2. fordi han var en dårlig leder under første verdenskrig, fordi han ødela økonomien og fordi han ødslet bort livene til sine undersåtter. I likhet med Nikolajs indre krets, hjelper Putins støttespillere ham med å fortsette i det samme sporet og trappe opp innsatsen i Ukraina i stedet for å trekke seg ut mens de ennå kan. Dette til tross for at det var en dårlig beslutning å invadere Ukraina i utgangspunktet. Men jo lenger de støtter Putin, desto mer sårbar vil Russland bli overfor Kina.

Les på E24+

Nobelprisvinner: Må ha en menneskevennlig AI-agenda

Spørsmålet er ikke om Kina vil vende seg mot Russland, men når. Kina vil til slutt spise Russland til frokost. Det eneste som gjenstår å se, er hvor stort «måltidet» vil bli. Russland har brukt opp mye av våpenbeholdningen som sto igjen etter den kalde krigen, på krigen i Ukraina, og etterlater Sibir vidåpent for kinesiske ambisjoner. Sibir har ressursene Kina trakter etter – ikke bare energi og mineraler, men også det som er enda viktigere: vann. Bajkalsjøen er større enn Belgia og inneholder 20 % av verdens tilgjengelige ferskvann, noe Nord-Kina desperat trenger.

Putin ser ut til å forsøke å vinne krigen gjennom stadig eskalering. Krigen startet med hans mislykkede invasjon og forsøk på regimeskifte i Kyiv. Dette ble etterfulgt av forsøk på å tvinge ukrainerne til å underkaste seg – med massakrer på sivile i byer som Butsja, meningsløs ødeleggelse av hjem og byer og bortføringer av tusenvis av barn (over grensen til Russland). Deretter kom angrep på tilfluktsrom, sykehus, skoler, museer og kraftstasjoner samt summariske henrettelser og tortur av krigsfanger. Så kom ødeleggelsen av den massive Kakhovkademningen ved elven Dnipro, trusler mot kjernekraftverket i Zaporizjzja (selv om Russland, ikke Ukraina, ligger i vindretningen fra det) og bruk av miner, tyrkiske droner, ballistiske missiler, klasebomber, glidebomber og nå nordkoreanske soldater.

Hvis Putin bruker atomvåpen, noe han med jevne mellomrom har truet med å gjøre, vil russerne bli dette århundrets utstøtte folkegruppe, i likhet med de tyske nazistene i det forrige århundre.

Les også

Putin, historien og den hellige jord

Slik som tyskerne før dem, støtter også russerne erobringskrig for å ekspandere sitt territorium. Etter at Sovjetunionen utarmet store deler av verden (inkludert sitt eget land) gjennom eksport av sin økonomiske modell, vil bombing av et naboland med atomvåpen befeste Russlands status som verdens mest tilbakestående land og dets folk som verdens mest brutale. De negative strategiske konsekvensene for Russland og russere ville vare i generasjoner – bare spør tyskerne.

Det store spørsmålet er om Putins støttespillere planlegger å bli med ham på hele denne destruktive ferden. Til slutt vil de være i Kinas, ikke Putins, vold. Fortsetter de på denne ferden vil de kunne ende opp med en økonomisk skjebne som ligner på den som har rammet Nord-Korea. Og de kan forvente kinesisk gjengjeldelse for det Russland har gjort mot Kina siden midten av 1800-tallet.

Russlands maktelite bør spørre seg selv hvem som nå er tjent med krigen i Ukraina. På dette stadiet er svaret klart: kun Putin. Det vi andre kan gjøre er å følge med på deres pågående nasjonale katastrofe mens de bestemmer seg for om de vil redde stumpene eller gå ned med skipet.

For å unngå den russiske adelens skjebne – eller unngå å falle ut av høyhusvinduer – kan den russiske eliten prøve å få Putin til å trekke seg og begrense landets tap ved å returnere territorium i bytte mot å beholde sin personlige rikdom. Dessverre ser det ut til at russerne trenger en nasjonal katastrofe for å revurdere strategien sin.

Oversatt av Marius Gustavson

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

Sophia Adampour
Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.
Ine Marie Eriksen Søreide
Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.
Carine Smith Ihenacho
Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.
Espen Barth Eide
Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.
Ishita Barua
Lege med PhD i AI i medisin, forfatter og gründer i Livv Health
Asle Toje
Utenrikspolitisk kommentator og forsker.
Mathias Fischer
Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.
Lina Strandvåg Nagell
Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
George Riekeles
Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
Johan Andresen
Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.
Bettina Banoun
Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.