Rømt oppdrettslaks blir mer lik villaks over tid – hva skjer når de får barn sammen?

Oppdrettslaks som har vært lenge på rømmen, er mer lik villaks enn ferske rømlinger. (Foto: Gorm Kallestad / NTB)

Forskere har funnet ut at oppdrettslaks som rømmer, blir mer lik villaksen over tid. Det øker trolig sjansen for at den klarer å gyte med villfisken.

Fra 2011 til 2021 har forskere tatt prøver av både vill- og oppdrettslaks fanget i gyteelver og langs kysten for å undersøke hvor like de er. 

Rundt 14 prosent av de undersøkte rømte fiskene hadde samme fettsyreprofil som villaksen, opplyser Havforskningsinstituttet.

Årsaken til de like profilene er maten som oppdrettslaksen spiser når den er utenfor anleggene.

En fordel på sjekkemarkedet

– Hva slags mat de spiser, setter spor i fettsyrene i kroppen. Oppdrettslaksen som rømmer, går over til å spise samme mat som villaksen, som fører til like fettsyreprofiler, forteller forskningsleder Monica F. Solberg ved Havforskningsinstituttet.

Å få samme fettsyreprofil som villaks kan være en fordel for den kjønnsmodne rømlingen:

– Det er et signal om at oppdrettslaksen har blitt mer tilpasset livet utenfor merden. Dermed tror vi at de kan ha bedre gytesuksess enn nylig rømt oppdrettslaks. Om det stemmer, vil de i større grad bidra til innkryssing av rømt laks i de ville bestandene, seier hun.

Rømt oppdrettslaks opplever en stor overgang når de kommer ut i naturen, og det er få som overlever til de er gyteklare. Det er også få villaks som overlever så lenge. 

Men hvis oppdrettslaksen overlever til den er gyteklar, kan den klare å gyte med villaks og dermed påvirke bestanden av villaks. 

Hva skjer da?

Klarer å gyte med villaksen

I Fjord- og elvelaboratoriet i Etne i Hardanger har forskerne ved Havforskningsinstituttet funnet ut at nesten all oppdrettslaksen som har vært lenge på rømmen og har villaks-profil, er kjønnsmoden når den går opp i elva.  Bare litt over halvparten av dem som kommer mer direkte fra et oppdrettsanlegg, er kjønnsmodne.

Det betyr at de som har vært lengst på rømmen, kan gyte med villaksen. 

– Rømt oppdrettslaks har lavere gytesuksess enn villaks. Men i to tredeler av undersøkte vassdrag er det indikert eller påvist at rømt oppdrettslaks har klart å gyte og dermed har krysset seg inn i de ville bestandene og fått levedyktige avkom, forteller Solberg. 

Hva har det å si?

Oppdrettslaksen har andre egenskaper enn villaksen, og det påvirker avkommet. 

– Når rømt oppdrettslaks gyter i elvene, får den avkom med andre egenskaper, som for eksempel raskere vekst og lavere overlevelse enn lakseunger med villaksforeldre. Dette kan føre til en reduksjon i produksjonen av villaks, sier Solberg.

Rømt oppdrettslaks kan dessuten være smittet med mikroorganismer  som finnes i oppdrett. og som er sykdomsfremkallende. Dette kan smitte villaks. 

– I Etne, hvor all rømt oppdrettslaks blir prøvetatt, har vi sett at mesteparten av den rømte oppdrettslaksen var infisert med ett eller flere virus. Vi har også her observert at det er mer virussmitte i nyrømt oppdrettslaks enn hos den som har vært lenge på rømmen og blitt mer lik villaksen, forteller Abdullah Madhun som forsker på populasjonsgenetikk ved Havforskningsinstituttet. 

Fortsatt vet ikke forskerne i hvilken grad smitte kan føre til sykdom hos villaksen. 

Mindre robuste laksebestander

De rapporterte rømningstallene for oppdrettslaks har gått ned over tid, med noen variasjoner fra år til år. 

På grunn av dette har forskerne ved Havforskningsinstituttet nedjustert risikoen for at rømt oppdrettslaks gyter sammen med villaksen. 

– Innkryssing av rømt oppdrettslaks har alt skjedd i et stort antall norske elver, noe som kan føre til mindre robuste bestander med redusert evne til å tilpasse seg framtidige utfordringer, sier Solberg. 

Derfor er det viktig å holde rømningstallene lave. 

– De negative konsekvensene av slik innkryssing vil avhenge av nivået av genetisk innkryssing. Mer innkryssing vil gi større risiko for negative konsekvenser. 

Referanse:

Artikkel «Rømt oppdrettslaks blir meir lik villaks jo lenger den er på rømmen», publisert på Havforskningsinstituttets egen nettside.