Ofre for partnervold må få bedre hjelp

Erfaring viser at fortsettelsesvold overfor kvinner som forlater en voldelig partner gjøres mulig i kvinnenes møter med blant annet familievernet, barnevernet, NAV, politiet og øvrig rettsapparat, ifølge innleggsforfatteren. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)

DEBATT: Det er all grunn til å rette søkelyset mot fortsettelsesvold.

I et innlegg 17. juni svarer Kristin Wallentin og hennes medforfattere både Margunn Bjørnholt og meg i debatten som har gått siden Bjørnholt publiserte sin første artikkel i 20. februar.

Først av alt: Jeg dveler ikke ved spørsmålet om hvem som utsettes for mest vold og hva slags vold det er snakk om i dette svaret, som er mitt siste i denne debatten.

Dernest: Vi er selvsagt ikke uenige om at kvinner som utsettes for vold fra partner – og deres barn – bør få hjelp til å leve et trygt liv. Med det formålet for øyet er det nettopp grunn til å sette søkelyset på det Bjørnholt har valgt å kalle fortsettelsesvold. Erfaring viser at det gjøres mulig i kvinnenes møter med «systemet», herunder familievernet, barnevernet, NAV, politiet og øvrig rettsapparat.

Og med respekt å melde: Jeg kan ikke se dette søkelyset hos Wallentin og hennes medforfattere.

• Les også: Viktig problemstilling, men unyansert fremstilling om vold i familiekonflikter 

Kvinnenes fortellinger i sentrum

I stedet belyser de det de mener er svakheter i forskningsmetoden. Deres hovedargument er at forskere som metodisk arbeider – eller har arbeidet – som Bjørnholt må være forsiktige, fordi vi bare kjenner den ene siden av historien. Dermed vet vi ikke tilstrekkelig til «å beskrive hvordan systemene faktisk fungerer» (min utheving).

Men poenget er jo at Bjørnholt – i dette tilfellet – ikke er opptatt av å gi en objektiv beskrivelse av hvordan systemene faktisk fungerer, men av hvordan kvinnene forteller at systemene fungerer for dem.

Det er heller ikke Bjørnholt, men kvinnene selv, som hevder at mennene har en hensikt med det de gjør. Dette viser Bjørnholt ved å bruke formuleringer som «kvinnene forteller/sier» eller «kvinnene opplevde».

Vold fra partner er ikke en «foreldrekonflikt»

Mot slutten av svaret innrømmer Wallentin og hennes medforfattere at møter med systemene kan oppleves belastende «for hardt pressede foreldre i sitt fokus på foreldrekonflikt og viktigheten av å samarbeide».

Som mine egne forskningserfaringer og resultater viser, kan det kjennes umulig både for kvinner og menn som har vært utsatt for vold fra partneren å skulle samarbeide med vedkommende. Den ene partens bruk av vold vil dessuten neppe oppfattes som «en foreldrekonflikt» av den andre parten.

Gitt dette må det vel være usedvanlig viktig for både tingrettene og familievernkontorene å få kunnskap om hvordan det som er ment som hjelp kan oppleves for dem som trenger hjelp. Det er heller ikke noe krav til begreper at de må være «nyanserte, godt belyst og drøftet fra flere vinkler».

Begreper er noe som kan være nyttig «å tenke med», som kan bidra til refleksjon og hjelpe oss med å forstå hvordan verden ser ut for mennesker som lever i den. Begrepet fortsettelsesvold, enten den er direkte eller systemisk, synes godt egnet til å beskrive erfaringene til mange av dem som har vært utsatt for vold fra partner.