Norske medalje­vinnere gjør ikke som forskerne sier

Treningsopplegget som har sikret Norges beste utøvere medaljefangst er ikke det samme som forskerne anbefaler. (Foto: Daniela Porcelli / SPP / NTB)

POPULÆRVITENSKAP: Treningsopplegget som benyttes av de norske medaljevinnerne, bryter med flere forskningsbaserte anbefalinger. Tar forskerne feil? 

Norge har i mange år vært verdens beste idrettsnasjon i forhold til folketallet. De fleste medaljene i internasjonale mesterskap har blitt sanket innenfor utholdenhetsidretter. 

Modellene for treningsøktene som benyttes av de norske medaljevinnerne, bryter imidlertid med flere anbefalinger i forskningslitteraturen.

Forskningen fremhever i hovedsak betydningen av å gjennomføre intervalløkter på et høyt intensitetsnivå. Likevel gjennomføres de fleste utholdenhetsøktene blant norske eliteutøvere på lav intensitet. 

Og det er oppsiktsvekkende store forskjeller mellom idrettene. 

Mens en typisk rolig langkjøring varer cirka 1 time for langdistanseløpere, kan en tilsvarende økt vare i 6-7 timer for landeveissyklister. 

Disse forskjellene skyldes hovedsakelig at noen bevegelsesformer er mer skånsomme enn andre. 

Løping og langrenn er vektbærende idretter. I sykling og roing sitter man i stedet med rompa på et sete, og dette reduserer belastningen på beina. I løping er store krefter involvert i hvert steg. I langrenn, roing og sykkel foregår det mer langsomt.

Disse forholdene påvirker toleransen for treningsbelastning.

Mer bærekraftig med moderat intensitet

Selv om treningsukene til verdensledende utholdenhetsutøvere inneholder flest kontinuerlige økter på lav intensitet, blir likevel intervalløktene ansett som de viktigste. De fleste idretter gjennomfører slike nøkkel-økter cirka tre dager per uke i de periodene de driver med grunntrening. 

Mange vitenskapelige studier undersøker intervalløkter på høy intensitet til utmattelse (såkalt «all-out»- tilnærming). Men majoriteten av intervalløktene blant toppidrettsutøvere skjer på moderat intensitet. 

Dette betyr at de holder igjen på farten. Slik kan de heller gjennomføre flere intervaller. Denne strategien benyttes også på intervalløkter med høy intensitet. 

Den totale effektive varigheten på intervalløktene som eliteutøverne faktisk utfører, er nærmere det dobbelte av det som forskningslitteraturen anbefaler. Ifølge trenerne er denne tilnærmingen mer bærekraftig over tid.

Toppidrettsutøvernes favorittøkter

Sammen med flere norske toppidrettsforskere har vi nylig gjennomført en studie om øktmodeller i utholdenhetsidretter. Forskningsprosjektet baserer seg på intervjuer av tolv norske trenere fra åtte olympiske utholdenhetsidretter. Idrettene er langdistanseløp, langrenn, skiskyting, skøyter, roing, svømming, triatlon og sykling. 

Disse trenerne har hatt ansvar for utøvere som til sammen har vunnet mer enn 370 medaljer i internasjonale mesterskap.

I Tabell 1 vises to typiske øktmodeller på henholdsvis lav, moderat og høy intensitet for toppidrettsutøvere innenfor langdistanseløp, langrenn og sykling. 

Disse grenene er valgt fordi de representerer nedre, midtre og øvre sjikt med tanke på ukentlig treningsvolum blant de undersøkte idrettene i vår studie. 

Det er imidlertid ikke tilrådelig at mosjonister eller utøvere med dårlig treningsgrunnlag kopierer disse øktmodellene. For en middels trent mosjonist kan halve dosen være tilstrekkelig.

Hvorfor er det forskjeller mellom forskning og beste praksis?

Innenfor prestasjonsrettet trening vil det alltid være slik at de beste praktikerne leder an i utviklingen, og ikke forskere. Årsaken er at trenere og utøvere jobber ut ifra mer langsiktige perspektiv. 

Mens en toppidrettskarriere kan vare opp til 10-12 år innenfor utholdenhetsidretter, er det svært sjelden at datainnsamlingsperioder innenfor idrettsforskning varer lenger enn noen få måneder. 

De beste praktikerne foretar kontinuerlige individuelle justeringer av treningsopplegget ut ifra hvordan kroppen responderer på treningen. Innenfor forskning er det begrenset mulighet for individuelle tilpasninger, da hensikten med de fleste forskningsprosjekter er å måle effekten av et standardisert treningsopplegg. 

En slik mangel på fleksibilitet gjør at svært få toppidrettsutøvere deltar i forskningsprosjekter. Derfor benytter forskerne ofte studenter eller mosjonister som forsøkspersoner. Slike studier har svært begrenset overføringsverdi til toppidretten.

Referanse: 

• Tønnessen E, Sandbakk Ø, Bucher Sandbakk S, Seiler S, Haugen T. Training session models in endurance sports: Norwegian perspective on best practice recommendations. Sports Med. 2024