Nei, det skjedde aldri noen befolknings-katastrofe på Påskeøya, mener forskere

Innbyggerne på Rapa Nui hugde ut 900 slike steinstatuer i perioden mellom 1250 og 1500. De imponerende figurene er noe av grunnen til at man har antatt at det en gang fantes en stor befolkning på øya. (Foto: Stephanie Morcinek via Unsplash)

Kollapsen på Påskeøya er trolig en myte, mener forskere.

Det er en populær historie:

Mennesker finner Rapa Nui – en ubebodd øy midt i havet – hvor de etablerer en sivilisasjon, trolig på 1100-tallet. Befolkningen vokser, samtidig som skog og fugleliv på øya gradvis ødelegges. 

Det hele ender i en befolkningseksplosjon som fører til at menneskene ødelegger sitt eget livsgrunnlag.

Og så går det som det må.

Sivilisasjonen på 15.000 til 20.000 innbyggere kollapser til en gjeng overlevende på rundt 3.000 sjeler. Det er disse menneskene europeiske oppdagere treffer, da de ankommer øya på påskesøndag i 1722.

Denne katastrofen på Påskeøya blir gjerne brukt som eksempel på befolkninger som vokser fortere enn ressursene egentlig tillater, og som dermed skaper sin egen undergang.

LES OGSÅ:

Men ikke alle forskere har vært enige i denne forståelsen av historien om Rapa Nui. Noen mener tvert imot at befolkningen på øya aldri var særlig stor. Og nylig kom en studie som støtter dette synet.

Vanskelig jordbruk

Dylan Davis fra Columbia University og hans kollegaer har tatt for seg en av metodene som er blitt brukt til å beregne hvor mange mennesker som bodde på Rapa Nui før den antatte kollapsen.

Dette handler om dyrkingsmetoder.

Analyser av skjeletter og andre arkeologiske spor har nemlig vist at befolkningen på øya fikk rundt halvparten av energien sin fra mat de dyrket. Dette var i hovedsak snakk om søtpoteter.

Men det er ingen enkel sak å drive landbruk på Påskeøya. Det er ganske liten tilgang på ferskvann, og dermed ingen mulighet til å lage kunstige vanningssystemer. Dessuten er jorda fattig på næringsstoffer som planter trenger.

Den vulkanske jorda er gammel, og det meste av næringsstoffer fra steinen er vasket bort for lenge siden. I begynnelsen løste innbyggerne dette gjødslingsproblemet ved å brenne vegetasjonen på øya. Men da brenslet tok slutt, måtte de finne andre metoder.

Steinhager

Den viktigste løsninger var såkalte steinhager – en dyrkingsmetode som er kjent fra andre varme steder i verden.

Dette handler om å bryte i stykker stein, og legge større og mindre biter utover bakken.

Forsker Robert DiNapoli inspiserer en av steinhagene på Påskeøya. (Foto: Carl Lipo)

Steinene har flere funksjoner. De skaper mer turbulens i luftstrømmene over hagen. Dette fører igjen til litt lavere dagtemperatur og litt høyere nattetemperatur. Dessuten fordamper mindre av vann fra jord og blader.

I tillegg gir steinene gjødsel til plantene. Når steinen brytes i stykker, eksponeres nye flater hvor næringsstoffene ennå ikke er vasket bort.

Ved å kartlegge hvor mange slike hager som fantes på Rapa Nui, har forskere tidligere beregnet hvor mye mat innbyggerne kunne produsere, og dermed hvor stor befolkningen kunne ha vært. Slike beregninger har konkludert med at befolkningen kan ha talt over 17.000 mennesker.

Altfor høye estimater

Men nå mener Davies og kollegaene hans at de tidligere kartleggingene har overvurdert hvor mange hager det var.

Forskerne har undersøkt satellittbilder av øya med nye maskinlæringsmodeller. De mener disse metodene er mye bedre på å skille restene av gamle steinhager fra andre steinstrødde områder.

Og resultatene tilsier at de tidligere estimatene har vært mellom fem og 20 ganger for høye, skriver Davies og co i en artikkel som nå er publisert i Science Advances.

Deres beregninger antyder i jordbruket på Rapa Nui bare kunne holde liv i en befolkning på 3.000 til 4.000 mennesker. Det er omtrent så mange innbyggere som de første europeiske besøkende anslo på 1700-tallet.

Europeerne som ankom Rapa Nui i 1722 ble møtt av imponerende rekker av steinstatuer. Dette bildet ble malt på midten av 1770-tallet. Men ankomsten ble begynnelsen på en katastrofe for befolkningen på øya. Sykdommer, utvandring og slavehandel raserte samfunnet. På slutten av 1800-tallet var det bare litt over hundre mennesker igjen av den tidligere befolkningen. (William Hodges (1744–1797), National Maritime Museum, offentlig tilgjengelig på Wikimedia Commons)

Disse resultatene føyer seg inn i en rekke studier som ikke støtter ideen om at menneskegrupper typisk eksploderer før de kollapser fordi de har brukt opp ressursene, skriver forskerne. Tvert imot

– Rapa Nui er et ypperlig eksempel på hvordan en isolert befolkning med begrensede naturressurser skapte et bærekraftig levesystem, og holdt folketallet innenfor begrensningene for hva miljøet kunne bære, skriver de.

Mye usikkerhet

Men samtidig advarer Davis og kollegaene om at resultatene må tolkes med forsiktighet.

Flere typer studier må til for å bekrefte resultatene deres. Det er dessuten ikke så lett å si med sikkerhet hvilken og hvor mye mat øyboerne hadde til rådlighet.

Kanskje fantes det flere steinhager, som i dag er blitt ødelagt, skriver forskerne.

På den annen side er det ikke sikkert alle steinhagene som er funnet ble brukt på samme tid.

Vi vet dessuten at øyboerne også dyrket noen andre planter, som banan, jams, taro og sukkerrør. Forholdene for disse plantene er ikke særlig gode på Rapa Nui, og de utgjorde sannsynligvis bare en liten del av kosten. Men vi vet ikke helt hvor stor.

Her er det plenty av rom for ulike tolkninger og teorier, og diskusjonen om Påskeøyas historie vil trolig ikke være over med det første.

Referanse:

Dylan S. Davis, Robert J. Dinapoli, Gina Pakarati, Terry L. Hunt & Carl P. Lipo, Island-wide characterization of agricultural production challenges the demographic collapse hypothesis for Rapa Nui (Easter Island), Science Advances, juni 2024.