Monomant helteportrett

Snakk om å holde det i familien.

Denne dokumentaren, om Johannes Høstflot Klæbos vei mot VM i Trondheim i februar og mars i år, der han tok seks av seks mulige gull, er en hjemmelaget affære og vel så det.

Produsert av «Klæbo Media», regissert av hovedpersonens lillebror Ola Høstflot Klæbo, som også bidrar med til tider komisk svulstig filmmusikk, og dennes venn Stian Engh.

På lerretet: Stort sett bare ett menneske som (enn så lenge) ikke har etternavnene Høstflot eller Klæbo. Nemlig Pernille Døsvik, Johannes Høstflot Klæbos kjæreste.

KJÆRESTETID I KANO: Pernille Døsvik og Johannes Høstflot Klæbo i «Klæbo». Foto: Norsk Film Distribusjon

Ellers er «Klæbo» et Høstflot- og Klæbo-o-rama så langt øyet kan se. Med Johannes Høstflot Klæbos lillesøster Ane og lillebror Ole (han er med foran kamera også), far Haakon og mamma Elisabeth, morfar Kåre Høstflot og bestemor Mildrid i sin midte.

Dessuten: Et par intervju-sekvenser med Petter Northug, som synes å ha tatt en slags mentorrolle i Johannes Høstflot Klæbos karriere. Samt Johannes Høstflot Klæbos fysioterapeut, som sjokkerende nok ikke er inngiftet i Høstflot- og Klæbo-klanen, og jaggu ikke en gang er fra Trondheim, men fra Utlandet.

Det vi skal se er altså historien om Johannes Høstflot Klæbo, eller i alle fall en viktig del av den, formidlet til oss av andre Høstflot-er og Klæbo-er.

Et «strengt kontrollert narrativ», som det gjerne heter i våre dager. Men hei. Hvilke kjendis-«narrativ» er ikke strengt kontrollerte nå til dags? Vi lever i 2025. Alt er merekevarebygging.

HELE FAMILIEN I ARBEID: Johannes Høstflot Klæbo (til venstre) og Kåre Høstflot i «Klæbo». Foto: Norsk Film Distribusjon

«Klæbo» tar til 128 dager før startskuddet for det nevnte VM på hjemmebane. Der det norske folk, i hvert fall det trønderske, simpelthen krevde at Johannes Høstflot Klæbo skulle ta det som var å ta av gullmedaljer.

Johannes Høstflot Klæbo krevde det om sant skal sies selv. Han er en «vinnerskalle», født og avlet opp for de seks øyeblikkene da han tar seks gull under VM på hjemmebane i Trondheim. (Av seks mulige, nevnte jeg det?).

Filmen skal i hovedsak handle om de påfølgende dagene. Myket opp med noen sidespor som skal bidra med en menneskelig tøtsj i alt det maskinelle. Både pappa og Johannes Høstflot Klæbo snakker blant annet om da far ble diagnostisert med blodkreft da Johannes var liten.

Søsknene snakker på sin side (litt) ut om hvordan det var å vokse opp i en storfamilie der alle håp for fremtiden, all energi og galskap, tilsynelatende ble kanalisert forbi dem – og rett inn i eldstemann i ungeflokken: Johannes Høstflot Klæbo, skiløperen.

FULLFØR MUNNHELLET – FØDT MED ...: Johannes Høstflot Klæbo i «Klæbo». Foto: Norsk Film Distribusjon

Vi får noen søte hjemmevideo-opptak av denne skiløperen (Johannes Høstflot Klæbo) som barn, som minner oss om at han ble født med ski på beina. Vi får også en scene der far Haakon raser mot avisen du nå leser, Verdens Gang, på grunnlag av noe jeg ikke helt forsto hva var.

Utover dette er det strak skuring, med fokus på treningen og mesterskapet. Heri opptatt motgangen enhver idrettsutøver vil og må møte på vei mot triumfen, og den ekstreme redselen for å pådra seg sykdom som kan forringe de sinnrike treningsoppleggene.

Hovedpersonen selv fremstår som en solid type. I hvert fall så solid som det er mulig for noen som omtaler seg selv som «100% fanatiker» og «100% egoistisk» å fremstå – i en film som den nærmeste familien har gått sammen for å lage om ham.

En sånn fyr som pakker ryggsekken på nøyaktig samme måte hver gang. Med sokkene på den siden, og underbuksene på den andre. Er han overtroisk? Eller rett og slett «på spekteret»? Samma det, så lenge det blir resultata av det.

Klæbo var nylig på rød løper:

Et monomant menneske, bokstavelig talt ensporet, som lever sitt liv i en verden som må sies å være veldig liten (trening, søvn, kosthold, legebesøk – gjenta), omgitt av andre monomane og ensporede mennesker, og som omtaler sitt yrkesliv som en «mental kamp i mitt eget hode».

Alt med ett mål for øye: Å «runde livet» ved å ta seks gull, av seks mulige, under VM på hjemmebane i Trondheim i 2025.

Alle som vet hvordan det gikk («det er perfekt, det er komplett!», hyler en ravende gal sportskommentator etter femmila), vet jo, øh, hvordan det går. Så spennende kan ikke «Klæbo» anklages for å være.

SLIKE GUTTER DET VIL GAMLE NORGE HA: Johannes Høstflot Klæbo i «Klæbo». Foto: Norsk Film Distribusjon

Det er en lang reklamefilm for en utøver i en idrett som sannsynligvis har sett sine beste dager. Ikke uten interesse: Scenen der sønnen er syk og far tar til tårene, var gripende.

Og hverken mer eller mindre «autentisk», «nær» og «genuin», relativt sett, enn andre produksjoner det er grunn til å sammenligne den med.

Se flere saker fra film- og serieverdenen: