Modig motbok! Anmeldelse: Arild Linneberg: «Bare om Arnold Busk»

Men det skal Arild Linneberg ha, han gjennomfører løpet, i en roman som tar seg noe opp – om man stiller seg velvillig til Linnebergs stil og grep.

Det må sies at denne leser fra bokens start tenkte på hele prosjektet som klebrig og kleint.

Hvorfor i all verden trenger Linneberg å komme med en motbok, et motsvar, et kvart århundre etter at forholdet mellom ham og Hjorth ble slutt, og 23 år etter Hjorths klassiker «Om bare»?

Romanen «Bare om Arnold Busk» blir litt klamp og tramp, sammenlignet med Vigdis Hjorths eleganse i romanen «Om bare» fra 2001.

BOKANMELDELSE

«Bare om Arnold Busk, fortalt av han selv»

Forfatter: Arild Linneberg

Sjanger: Roman

Forlag: Solum Bokvennen

Sider: 384 sider

Pris: 429 kr.

Hjorth skrev om Ida Heier, småbarnsmor og dramatiker, som møter en besettende kjærlighet i et mangeårig forhold til litteraturprofessor Arnold Busk. Hjorths roman utkom kort tid etter at hennes forhold – in real life – med litteraturprofessor Arild Linneberg – var omme.

De to var paret som på 1990-tallet høstet overskrifter, på fester, det var småskandaler, de opptrådte sammen, utga bok sammen, «Ubehaget i litteraturen» (1995) og planla mer.

Professor svarer på Vidgis Hjorths roman fra 2001 – med en roman med samme hovedperson i 2024.

Om den kan vi lese i Arild Linnebergs versjon av forholdet mellom Arnold Busk og hun som i hans roman heter Vilde.

Etter et ukjent antall reiser og opphold i en rekke byer skulle de to nå lage en helt annerledes Bergensguide. «Var det en kafé, ei skjenkestue, et spisested i Bergen vi ikke hadde vært på».

Men så forelå ikke boken da forholdet var omme, og boken ble død og begravd:

Så når minnet om en havarert bokplan dukket opp, «var det kanskje fordi dobbeltheten i det ble så tydelig».

I Linnebergs roman ser Arnold Busk tilbake på et turbulent forhold uten noen form som agg eller hevn. Tonen er heller sår, ettertenksom og selvutleverende – og omtalen av Vilde er varm, omsorgsfull og også beundrende.

Han skildrer en natt de hadde låst seg ute, Vilde klatret opp seks etasjer på en brannstige, vippet seg opp til takluken – etter noen øl. Busk ble helt slått ut av angsten og rakk ikke flyet neste dag.

På et vis har Arild Linneberg, aka Arnold Busk, en dyp lojalitet til Vigdis Hjorth, aka Vilde.

Arild Linneberg har nedlagt et stort arbeid med Theodor Adorno og Walter Benjamin, og nå i vår også med nyoversatte tekster av Hannah Arendt. Hans hovedperson Arnold Busk er like lærd, og de mange scenene som også omtales i Hjorths «Om bare», omkranses og overlesses av kunnskap og litterære referanser.

De to, Arnhold og Vilde, reiser og reiser ustanselig, til ulike oppdrag, tilsynelatende på universitetets og andres regning.

Vilde og Arnold knuller med studenter og konferansedeltagere, uten store etiske avveininger overfor andre, men kompliserende for forholdet mellom de to.

Beskrivelsene av byer, landsbyer, spisesteder er utallige. Om det ikke ble bergensguide, så kan du her få navnet på vin og snaps i hele Europa.

På mange måter skulle denne leser gjerne gått tilbake til litteraturstudiene igjen. For det er et fascinerende sujett litteraturprofessor Linneberg gir kommende studenter:

Vigdis Hjorths liv og forfatterskap har høstet to motbøker, søsteren Helga Hjorths «Fri vilje» (2017) og nå Linnebergs «Bare om Arnold Busk». Det er felles trekk og karakteristikker hos Helga Hjorth og Arild Linneberg i omtalen av henholdsvis Vera og Vilde.

Men Helga Hjorths prosjekt var tydelig rettet mot Vigdis Hjorths fremstilling av familien. Hos Linneberg er familien skissert forsiktig opp, men bevares – her er mye mat for videre analyse og forskning!

Det hefter noe ganske selvopptatt med prosjektet til Linneberg/Busk.

Det handler virkelig bare om Busk, og as we speak produserer den aktive professoren Linneberg daglige oppdateringer på sosiale medier – han gjør hva han kan for å styrke og dyrke romanen han nå selv er en del av.

Det i seg selv er et fenomen – en pågående egotripp og iscenesettelse.