Macrons lek med giljotinen

5 months ago 67

Frankrikes president Emmanuel Macron er en politisk leder utenom det vanlige. Den ennå unge presidenten har en djervhet og uforutsigbarhet over seg som er sjelden vare i europeisk politikk.

Han er tidvis nesten parodisk «fransk» når det gjelder å bruke virkelig store ord og svulstige vendinger. Andre ganger er han en durkdreven bakspiller som vet å bygge allianser.

Den språkmektige og velskolerte Macron er kanskje den fremste politiske balansekunstneren siden de franske sosialistenes legendariske president François Mitterrand.

Nå står han overfor sin største – og politisk sett modigste – kamp siden han selv feide inn i fransk politikk som en ung og relativt ubeskrevet outsider i 2017.

EU-valget var en katastrofe for Macrons sentrumsbevegelse. Kun 14,6 prosent av velgerne gikk for hans kandidater.

Verst: Macrons politiske erkefiende Marine Le Pen fikk over 30 prosent.

Le Pen er ubestridt boss i ytre høyre-partiet Rassemblement national (RN), som i sin tid ble grunnlagt av hennes eksentriske far Jean-Marie. Datterens nyversjon av partiet er ikke like ekstremt som i farens tid, men helt stuerene er de knapt.

Le Pens parti står for et radikalt brudd med den bærende politiske fortellingen i den 5. republikken – nemlig at Frankrikes skjebne handler om stadig mer og dypere europeisk integrasjon.

Hun har stadig tette bånd til Russland og Putin, og har lenge ført en dypt EU-kritisk politikk, og er en sentral figur i den mest radikale partigruppen i EU-parlamentet.

Nederlaget var av en slik størrelse at Macron neppe hadde annet valg enn å vise handlekraft. Le Pen var raskt og forutsigbart ute og krevde nyvalg da resultatene begynte å sive ut. Og sannelig: Macron tok henne på ordet.

For ikke å si: Kom henne i forkjøpet.

Første runde blir allerede 30. juni, med en andre valgomgang uken etter. Det blir en svært kort, og svært intens, valgkamp.

Macrons beslutning slo ned som en bombe i Europa søndag kveld. Hva er det han vil, ble det spurt. Er han blitt sprø? Hvorfor kaster han kortene på det som kan synes som det aller dårligste tidspunktet for seg selv?

Uansett begrunnelse, så spiller Macron skyhøyt. Han vet at Le Pen-partiet nå har momentum og vel så det. Franske velgere er blitt vant til dem, og der de før var nærmest giftige for store velgergrupper, har de nå blitt «salongfähig» også i etablerte kretser.

En årsak til dette er at den moderate franske høyresiden mellom Macron og Le Pen nærmest ligger brakk. Dette har åpnet et stort rom for Le Pen og hennes stadig mer velfriserte kolleger.

Den viktigste av disse er RNs nye leder og Le Pens wonderboy Jordan Bardella. I en alder av 29 regnes han som et politisk supertalent, og nevnes som en fremtidig president.

Bardella er gift med Marine Le Pens niese, og kommer selv fra en beskjeden bakgrunn. Han er på bølgelengde med de yngste velgerne, ikke minst gjennom sin mildt sagt aktive tilstedeværelse på TikTok.

Vinner RN det kommende valget, kan partiet gjøre seg enda mer stuerene, og bane veien for at Marine Le Pen kan oppfylle sin store drøm om å bli Frankrikes neste president.

Det kan i så fall omkalfatre hele den politiske geografien i Europa.

Macron ser for seg to motstridende scenarioer, som begge kan brukes til hans, kronprinsen Gabriel Attals (35) og de Europa-vennliges favør.

Det ene er det vi kan kalle «UKIP-scenarioet». EU-valgene brukes ofte til protest. Det opplevde Nigel Farage og hans Brexit-parti i 2014, da de fikk 26,6 prosent i EU-valget, og ble det største partiet.

Et resultat som ble mer enn halvert i det britiske parlamentsvalget året etter. Partiet fikk null seter i Underhuset.

Macrons håp er at RN går på en blemme når det «ordentlige» valget står for døren, og franskmennene må ta et mer aktivt valg om hvilken kurs de ønsker videre for landet – og for Europa, og for Ukraina.

Det kan fort ende med at velgerne går for andre alternativer, også til venstre i et politisk landskap som etter Macrons valgseier i 2017 har beveget seg mot høyre.

Det andre scenarioet er at RN flyter videre på den massive støtten i EU-valget, og blir det største partiet også i det nasjonale parlamentet. Da blir Le Pen og Bardella nødt til å ta politisk ansvar, og sistnevnte kan bli statsminister.

Da må RN styre i politisk samboerskap med mektige Macron, noe som kan ta noe av glansen av RNs «revolusjonære» profil. Eksempler fra andre europeiske land har vist at ytre høyre-partier har tapt på å ta ansvar.

Ett eksempel er Sverigedemokraterna, som er støtteparti for den sittende regjeringen, og gikk på en smell i svenskenes EU-valg.

Hør podkasten Giæver & gjengen fra VGs kommentaravdeling.

Samtidig viser erfaringene fra Italia det stikk motsatte. Der har Giorgia Meloni og det nasjonalkonservative Fratelli d'Italia (Italias brødre) beholdt populariteten og vel så det etter at de tok over regjeringsmakten i 2022.

Men motsatt av den pragmatiske og konstruktive Meloni, er Le Pen mer av en alt eller ingenting-politiker.

Uansett er det som nå skjer i Frankrike er politisk drama der også EUs fremtid står på spill. President Macron tar en nesten ubegripelig risiko ved nærmest å stille et ultimatum til de franske velgerne: Enten meg eller henne.

Blir det henne – altså Marine Le Pen – som går seirende ut av duellen, kan Frankrike enda en gang bli arnested for grunnleggende endringer av de politiske spillereglene, også langt utenfor republikkens grenser.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article