– Hva er innholdet i en skolegudstjeneste?
– En skolegudstjeneste er ikke som en vanlig høymesse. Når vi skal feire skolegudstjeneste for eksempel til jul, så er det viktig å ta fram det som er tradisjonsstoffet, men den skal altså ikke være forkynnende. Juleevangeliet vil få god plass. Kanskje er det noen elever som vil opptre med sang, og det kan jo være mange slags ting, og at vi synger noen av de kjernesalmene som hører til i jula.
Så er det jo spørsmål om dette med bønn eller deltakelse. Og presten, eller kateketen som har skolegudstjenesten, vil jo ikke si: «La oss alle be», men vil kanskje si: «Nå skal jeg be en bønn. Og den som vil, kan lytte til, og den som vil, kan være med». Man må jo ha respekt for de elevene som deltar, og at den lille gudstjenesten er lagt opp sånn at alle barn kan være der, hvis foreldrene ønsker det. Men det som er viktig her, er at utforminga bør jo skje i dialog med skolen.
– Men for å være helt tydelig på det, er det forkynnelse i en skolegudstjeneste?
– Det skal ikke være forkynnelse i en skolegudstjeneste.
– Hva har skjedd? På nettsidene deres skriver dere at en skolegudstjeneste per definisjon er trosutøvende og forkynnende.
– Jaha, gjør det? (…) (Finnset ber om at spørsmålet stilles på nytt)
– Den norske kirke skriver på dine egne nettsider at en skolegudstjeneste per definisjon er trosutøvende og forkynnende. Så hva har skjedd?
– En klarere bevissthet på balansen mellom en gudstjenestes deltakere og hvordan vi kan balansere på den fine tråden mellom formidling og det vi vil kalle forkynnelse. Jeg vil tenke at en skolegudstjeneste er formidling av julas tradisjonsstoff og innhold. Og at den er gjort på en sånn måte at vi kan være sammen i den.
– Men hva er forskjellen på formidling og forkynnelse?
– Forkynnelse er jo et begrep hvor jeg tror vi ofte hører at vi trår over noen sine linjer, når vi snakker om en skolegudstjenestesammenheng. Mens formidling gir den enkelte et større rom. Sånn vil jeg bruke det.
– Men kan en gudstjeneste være ikke-forkynnende?
– Ja. En gudstjeneste vil jo være en forkynnelse eller en formidling av en fortelling og et budskap, både i rommet vi er i, i sangene, og i det som leses eller deltas i. Og samtidig så er dette en del av vårt samfunns felles tradisjonsstoff, som det faktisk er ganske viktig at barn får kunnskap om. Vi trenger å holde tak i disse kunnskapene, og at nye generasjoner får del også i de juletradisjonene som er med. Og at dette også er et ønske fra mange foreldre. Men det er klart, kirka er i seg sjøl et forkynnende rom. Men jeg opplever at ordet 'forkynnende' i denne sammenhengen er et ord, sånn som vi leser det, som kan trå over noen sine forestillinger om upassende påvirkning. Akkurat sånn som vi også opplever at ordet 'misjon' er blitt til misjonering. Og er blitt litt sånn «foten i døra-taktikk». Så tenker jeg at dette skal gå an å tilby elever å delta på skolegudstjeneste.
– På nettsidene deres i dag sier dere jo at en skolegudstjeneste per definisjon er «trosutøvende og forkynnende». Hvilke konkrete endringer har dere gjort med skolegudstjenestene for at det nå ikke lenger per definisjon er trosutøvende og forkynnende?
– Gudstjenestene er jo trosutøvende og vil være en formidling. Jeg ser jo også at kunnskapsministeren i sitt svar i spørretimen nokså nylig sier at tilbudet om skolegudstjenester omfattes ikke av forbudet mot forkynnelse i opplæringen. Så her er jo en fin balansegang. Så det kan hende at du må snakke med noen flere biskoper som er enda mer finslepet enn meg i begrepsbruken. Men jeg oppfatter at forkynnelse er et sånt ord som ikke er så lett å forholde seg til for mange. På den måten at vi kanskje opplever forkynnelse også som et ord som kanskje ikke ivaretar respekten for hverandres ståsted. Samtidig så er det klart at formidling av et religiøst budskap vil jo være uadskillelig fra et kirkebesøk. Så det er en balansegang som vi må prøve å gå respektfullt inn i sammen, og jeg tror det er mulig.
– Hva tenker du er poenget for Den norske kirka med å ha skolegudstjenester?
– Julegudstjenesten er i det hele tatt har en spesiell plass i folks liv. På den måten at det er mange som oppsøker julas gudstjenester, og at julas fortelling er sentral i vår kultur. På den måten så tenker jeg også at det er viktig å kunne tilby dette tradisjonsstoffet. Formidla i den settingen som også mange barn deltar i på ulike vis. Enten som skolegudstjeneste, eller som i andre samlinger. Det er jo en del forhold rundt skolens julegudstjeneste som er veldig klart regulert, og som ingen setter spørsmålstegn ved. Det er råd om at den ikke bør være siste dagen. At de kan oppleve splittende istedenfor samlende. Valgfrihet, informasjon og så videre er jo veldig godt forankra. Men i mange lokalsamfunn så opplever vi også fruktbart samarbeid i andre sammenhenger enn akkurat til jul mellom skole og kirke. Og så ser vi at skolegudstjenesten likevel har en spesiell plass, og vi vil gjerne tilby det.
– Hva er egentlig en gudstjeneste når du har tatt ut trosutøvelse og forkynnelse?
– Ja, det er fremdeles en enklere gudstjeneste som alle barn kan delta i. Og man kaller det forskjellige ting. Noen kaller det en juleavslutning eller en felles samling i kirka. Samlinger som er i kirka, får jo litt ulikt preg ettersom hvem som er med å utforme den. Men jeg tenker at nøkkelinnholdet her er salmesang, formidling av juleevangeliet. Det er fader vår som det kan inviteres til å delta i, ikke sant.
– Når endra dere skolegudstjenestene fra å være trosutøvende og forkynnende til å ikke være det lenger?
– Jeg klarer ikke å svare på det akkurat på stående fot. Men det er jo en økende bevissthet som har skjedd. Og noe av det som har skjedd først, er jo denne dommen fra Strasbourg som ligger noen år tilbake, hvor det ble så tydelig dette med valgfrihet og informasjon.
– Grunnen til at jeg spør om igjen, er at dere sjøl sier offentlig på nettsidene deres at skolegudstjenesten er trosutøvende og forkynnende. Og så sier du at nei, det er den ikke.
– Ja, jeg vil iallfall modifisere det. Du hører når vi snakker sammen at gudstjenesten er i sin karakter trosformidling, men jeg vil gjerne bruke det ordet, for du hører at jeg skjønner at det står noe annet på nettsidene. Og jeg er opptatt av å klare å holde den dialogdøra åpen så godt som mulig. For jeg hører og skjønner at ordet forkynnende har en valør som gjør at noen rygger. Men en gudstjeneste vil jo alltid være en formidling av det kristne budskapet. Fordi det er en gudstjeneste, akkurat som du vil si at det å delta og være med eller å overvære ei bønn i moskeen vil være et møte med muslimsk tro. Så vil selvfølgelig alltid en gudstjeneste i et kirkebygg være et møte med kristen trosformidling. Det syns jeg vi skal tåle av hverandre. I det livssynsåpne samfunnet er det akkurat meninga at vi skal møte hverandre, og møte hverandres trosuttrykk.
– Hva gjør dere i Den norske kirke for å sørge for at skolegudstjenesten er sånn som du beskriver, og ikke forkynnende?
– Det gjøres atskillig. Det sendes nå ut meldinger om at skolegudstjenesten kan holdes, og så gjøres oppmerksom på hva som er retningslinjene. Men så hører du også at vi er i et sånt fint definisjonsland her, hvor det er nyanser i språkbruken som kanskje også vi skal se på, at noen oppfatter ordet forkynne litt annerledes enn jeg gjerne vil bruke det.
English (US)