Klasseforskjellene øker: – Folk på vestkanten og østkanten i Oslo lever svært adskilte liv

– Vi ser økende forskjeller i inntekt og formue, i makt og innflytelse, livsstil, politisk deltakelse, i utdanningsmuligheter, helse og hvor vi bor, sier Magne Flemmen. Han er sosiologiprofessor ved Universitetet i Oslo (UiO)

Han har forsket på klasse og ulikhet i en årrekke. Nå er han aktuell med boka Klasse – en innføring. Den har han skrevet sammen med kollega Jørn Ljunggren fra OsloMet.

Magne Flemmen har særlig blitt overrasket over hvor segregert Oslo er blitt som hovedstad, sammenliknet med andre europeiske hovedsteder, som for eksempel Amsterdam, Brussel og København. 

Vestkanten det nærmeste man kommer getto

Magne Flemmen liker ikke uttrykket gettoer. Det har blant annet blitt brukt om enkelte området i Groruddalen, som Stovner. Men skulle han likevel bruke betegnelsen, passer den best på Oslo vest.

– Områder som Holmenkollen og Bygdø har en opphopning av rikdom og eiendom. Folk har stor sjanse for å møte andre som likner dem selv når de går ut i gata. Det er de rikeste som er tydeligst samlet i egne områder som sånn sett kan minne om gettoer. Ikke de fattige. 

Flemmen mener ellers Oslo er en delt by.

– Folk på vestkanten og østkanten lever svært adskilte liv, sier sosiologen.

Han viser til at segregeringen betyr at mange i Oslo vest lever i en form for boble – blant likesinnede – uten kontakt med store deler av Oslo. Særlig uten kontakt med folk i Oslo øst og Groruddalen. Der lever folk helt andre og mindre privilegerte liv.

– Forskningen på segregering har særlig oppmerksomheten rettet mot hvor atskilt folk bor. Den sterkeste forskjellen går mellom de rikeste og resten. Segregeringen i Oslo er spesielt uttalt mellom den økonomiske eliten på den ene siden og alle andre på den andre, understreker Flemmen.

Overmodent å snakke om klasseskiller

Raymond Johansen er mangeårig politiker for Arbeiderpartiet, tidligere byrådsleder og nå generalsekretær i Norsk Folkehjelp. Han er bekymret over de økende klasseforskjellene i Norge og særlig Oslo.

– Min opplevelse etter å ha bodd i denne byen hele livet er at det er en enorm avstand mellom øst og vest. Ikke minst er forskjellene store i folks muligheter til utdanning, jobb og inntekt, sier Johansen.

Han synes tiden er overmoden for igjen å snakke høyt om klasse og om klasseskiller.

– Klassetilhørighet betyr mye for hvordan vårt samfunn er organisert: for hvem som har muligheter, hvem som ikke har muligheter og hvordan samfunnet vårt kommer til å bli framover. Jeg ønsker en ordentlig klassedebatt velkommen, sier Johansen. 

Han mener at klasse var viktigere som politisk begrep for bare få år siden.

– Å oppleve tilhørighet til arbeiderklassen førte automatisk til at mange stemte på Arbeiderpartiet. I dag opplever mange det som litt fremmed å tilhøre arbeiderklassen. Det framstår – om ikke tabubelagt – så som litt umoderne, sier Raymond Johansen.

Også innvandring handler om klasseforskjeller

Politikeren mener at dette har en sammenheng med at de store industriarbeidsplassene vi tidligere hadde i Norge og Europa har blitt overført til Kina. 

Men etter Johansens mening betyr ikke dét at vi har fått mindre klasseforskjeller i Norge

– De siste tiårene snakker vi mye om majoritetssamfunnet og minoritetssamfunnet. Innvandringen til Norge og senere flyktningstrømmen har dominert debatten, sier han.

Johansen understreker at også dette dypest sett handler om det samme.

– I realiteten dreier det seg om ulikhet i tilgang til inntekt, bolig og utdanning. Det er klasseforskjeller det handler om, fastslår han. 

Magne Flemmen er enig:

– De siste tiårene har søkelyset på ulikhet og forskjeller dreid seg veldig mye om kjønn og etnisitet. Det er også viktige temaer, men det kan ha tatt oppmerksomheten vekk fra klasseforskjeller. Det er det underliggende viktige temaet, sier Flemmen.

Raymond Johansen mener at skolesystemet i seg selv bidrar til en reproduksjon av den sosiale lagdelinga som faktisk er i samfunnet.

 – Vi har åtte videregående skoler Oslo der det ikke trengs karakterer for å komme inn. Så har vi noen skoler der man må ha fem i snitt og noen der man må ha to eller tre. Det gjør at vi får opphopninger av de som gjør det best og gjerne mest privilegerte og de som gjør det dårligst og gjerne har færrest ressurser, understreker han.

Feil at pengene følger den enkelte elev

Raymond Johansen mener at skolesystemet i seg selv bidrar til en reproduksjon av den sosiale lagdelinga som faktisk er i samfunnet. Politikerne er ikke imot nærskoleprinsippet. Det går ut på at elever i grunnskolen skal få gå på en skole nær hjemmet.

– Samtidig fører nærskoleprinsippet til en opphopning av folk på blant annet østkanten. De har kanskje dårligere råd og står utenfor arbeidslivet. Politikerne må være villige til å putte inn ekstra ressurser i nærskolen om man er interessert i å utlikne forskjellene, sier han.

Den tidligere byrådslederen mener at vi må gå vekk fra et system der pengene følger den enkelte elev.

– For om eleven dropper ut – og det skjer ofte på skoler der snittet er lavt – så forsvinner også midlene. Det igjen fører til enda dårligere skolekvalitet. Dette systemet er med på å forsterke klassesamfunnet, argumentere han.

Sosiologiprofessoren følger ham langt på vei.

– Forskningen vår viser at det er veldig systematiske forskjeller mellom klassebakgrunn og skolekarakterer, sier Flemmen.

Han forklarer at barn fra de privilegerte samfunnslag får gjennomgående bedre karakterer. Dermed får de per definisjon bedre adgang på de mest attraktive videregående skolene. 

– Så selve inntaket til videregående skoler forsterket klasseforskjellene.

Lavest valgdeltakelse i Grorud bydel

Et annet område som viser klasseskillene i Norge, er valgdeltakelse. For en generasjon siden var valgdeltakelsen nokså jevnt i Norge – uavhengig av bosted, bakgrunn og utdanning.

– Våre funn viser at 95 prosent av den såkalte kultureliten bruker stemmeretten ved valg. Blant ufaglærte arbeidere er valgdeltakelsen nede i 70 prosent, sier Flemmen.

– Det er grunn til å slå alarm, sier Raymond Johansen. Han forteller at valgdeltakelsen er under 50 prosent i Grorud bydel der han selv bor.

AP-politikeren mener at det blant annet kommer av at mange ikke identifiserer seg med politikerne som noen som representerer dem.

– Blant annet er det får politikere med minoritetsbakgrunn, sier han.

Magne Flemmen finner det samme.

– Flere og flere av politikerstanden er høyt utdannede og kommer fra er mer privilegert bakgrunn enn tidligere. Det er ikke mange som kommer rett fra elektrikeryrket slik Raymond Johansen gjorde i sin tid.

De ressurssterke får best helsehjelp

Også helse og tilgang til helsehjelp er et område der klasseforskjellene kommer sterkt til uttrykk, ifølge Flemmens forskning.

– Det er vidtrekkende helseforskjeller i Norge. Praktisk talt alle helseplager, sykdommer og lidelser er mer utbredt blant grupper med mindre ressurser. Det gjelder både fysiske og psykiske lidelser. Det gjelder kols og depresjon, kreft og slag, understreker han.

Professoren har avdekket at klasseforskjellene også vises i økende forskjeller i forventet levealder.

Det har vært vanlig å peke på at helseforskjellen kommer av livsstilsforskjeller og hvor sunt den enkelte lever. I tillegg kommer hvor godt den enkelte tar ansvar for egen helse.

– Jeg tror mange av oss som er vant til å snakke eller lese om samfunnsspørsmål i våre foretrukne publikasjoner, glemmer at en del folk har som jobb å løfte tungt og stå vridd og jobbe i trekk eller høye og lave temperaturer. Kanskje høyt over bakken, sier Flemmen.

Han viser til at slitasjeskader og også arbeidsulykker er mye mer vanlige i fysiske dårligere betalte jobber enn på arbeidsplasser der man sitter på kontor foran en skjerm og på møterom og diskuterer og drikker kaffe.

– Ja det var det største privilegiet da jeg fikk min første ordentlige kontorjobb som byråd i Oslo. Da kunne jeg sitte ved pulten og drikke kaffe og skue utover Oslofjorden fra Rådhuset, mens jeg tenkte på de tidligere kollegaene mine som på som satt på verktøykassa og drakk kaffen sin der. Det var en veldig stor forskjell, forteller Raymond Johansen.

Noen grep som kan tas

Magne Flemmen understreker at han som forsker, ikke skal drive med politikk. Han mener likevel at vi som samfunn bør se nærmere på noen tiltak som kan få ned den økende ulikheten vi ser i Norge:

Han mener vi bør se på overføringen av verdier blant de rike. Det er et massivt innslag av arv og reproduksjon blant de aller rikeste. Her bør det være mulig å gjøre noe.

– I motsatt ende av skalaen har vi fått en stor framvekst av usikre jobber og dårlige ansettelsesforhold hvor folk er utrygge på fremtiden sin. Det skaper stress og problemer for dem, men usikkerhet for alle oss andre også. Mange av disse forskjellene forplanter seg i skolesystemet i karakterforskjeller og ulik tilgang til gode skoler, sier Flemmen.

Han mener det vil være viktig å få oppmerksomheten over på de prosessene som gjør at privilegerte barn får så mange fordeler på skolen, slik at man kan bremse denne utviklingen.

Hør hele podcast-episoden her: