Hvordan bestemmer ekspertene hva som er verneverdig natur?

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

 Den nye versjonen av Natur i Norge skal gjøre det enklere å vurdere hvilken natur vi skal ta vare på.

Til daglig snakker vi om fjell, skog, myr og eng, om hav og innsjøer når vi vil beskrive naturen. Men det er ikke presist nok når vi skal kartlegge hva som finnes i det langstrakte landet vårt, når vi skal vurdere hvilke områder som trenger vern og beskyttelse. 

Da trenger vi et mer finmasket system for alle de forskjellige naturtypene.

Et system for å beskrive og klassifisere

– Vi kan ikke kartlegge natur uten å definere naturtyper på en eller annen måte. Da skal vi ringe inn et område og si at dette området hører til den og den typen, sier professor Rune Halvorsen ved Naturhistorisk museum på Universitetet i Oslo.

Han har vært en sentral skikkelse i utviklingen av Natur i Norge (NiN). Det er et system for å beskrive og klassifisere naturen, helt siden Artsdatabanken startet dette arbeidet i 2005. 

Nylig ble tredje versjon av systemet tatt i bruk. Halvorsen og de mange kollegaene hans har også gitt ut boka Natur i Norge – variasjon satt i system for de som vil lære mer om systemet og om den norske naturen. 

– Det finnes ikke noen fasit som definerer at det er så og så mange naturtyper, sier Halvorsen.

Derfor finnes det mange ulike systemer for naturtyper. Det er ikke særlig hensiktsmessig dersom ulike aktører bruker forskjellige systemer for å beskrive det samme området.

– Vår oppgave er å lage et system som kan brukes til å beskrive norsk natur på en sånn måte at alle brukere i alle sektorer kan ha tillit til og bruke det samme systemet. Det er enten det er miljøsektoren eller skogbrukssektoren, sier Halvorsen. 

Derfor er det viktig at systemet er basert på fagkunnskap. Videre at det er klare regler for hva som skal være naturtyper og at man har metoder for å teste dem ut i praksis.

Likheter fra sted til sted

I den nye versjonen av NiN er det definert rundt 150 hovedtyper og drøyt 1.000 grunntyper av natur i Norge. Naturen selv bryr seg selvfølgelig lite om slike kategorier, men vi trenger dem.

– Det er ikke sånn at myr eller våtmark er en klasse fra naturens side. Men vi lager det til en klasse fordi vi vil ta vare på karbon og artene i våtmarka. Grunnen er at det er amfibier og sjeldne arter der, sier Anders Bryn. Også han er professor ved Naturhistorisk museum.

Han definerer en naturtype som en spesiell sammensetning av alt du finner i naturen som har likheter med hverandre fra sted til sted. Det handler om artene som lever der, om berggrunn, geologi og klima. Det er ting som er mer eller mindre like fra sted til sted. Ved hjelp av slike likhetstrekk i naturen kan den deles opp i forskjellige typer.

Naturtypen strandvoll er en voll av løsmateriale som er avsatt ved bølgeaktivitet. Strandvollfelt ved Roddines i Porsanger i Finnmark er fredet som naturreservat. (Foto: Lars Erikstad / CC BY-SA 4.0)

Biologene driver også med kartlegging av arter. De ser etter hvilke som finnes hvor og hvor mange det er av dem. Det er viktig, men har en annen funksjon i et forvaltningsperspektiv.

– Naturtyper er viktig fordi det er arealer vi forvalter. Hvis du kartlegger arter, så kartlegges de grovt sett som punkter. Du får et punkt der ute et eller annet sted hvor du har sett en eller annen art. Men det er ingen punkter i Norge som forvaltes. Skal man bygge ut et vindkraftanlegg, så er det ikke et punkt. Det er et område, understreker Bryn.

Både natur selv og bruken av den

Grunnlaget for inndelingen i naturtyper er egenskaper og trekk ved naturen som det er mulig å observere.

– Naturegenskaper er noe vi da kan se, noe vi kan registrere, måle eller telle. I motsetning til naturfunksjon, som er hvordan dette virker, forklarer Halvorsen. 

– At et dyr kommer og spiser en plante, er en del av naturfunksjonen. Mens egenskapene er hvor mange trær som står ute i skogen der, her er det en dump, og her er det kalkrik grunn, sier han.

Stortingsmeldingen Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold sier at NiN-systemet «skal legges til grunn for all kartlegging av naturtyper i offentlig regi». 

Forskerne lager systemet. De bestemmer ikke hvordan det skal brukes. Men de har hatt brukerne i tankene når de har laget systemet.

Kan gi bedre prioritering

– Systemet reflekterer ikke bare kompleksiteten i naturen. Den reflekterer også kompleksiteten i bruken. I dag rekker vi ikke å kartlegge all natur før den utsettes for inngrep. Derfor må vi enten øke innsatsen eller komme oss over til systemer som både er raskere og mer brukervennlig for forvaltningen, sier Bryn.

Han bruker Nasjonal transportplan som eksempel. Den sier ikke om vi skal ha vei eller ikke. Den sier at vi skal ha vei.

– Vi biologer klarer ikke å stoppe den nasjonale transportplanen. Men i rollen som forskere kan vi lage systemer som i hvert fall gjør oss i stand til å prioritere bedre hvor traseene skal gå, sier Bryn.

Det er en felles database for alle data som blir samlet inn. Et felles kunnskapsgrunnlag som alle kan ha tillit til, og som hvem som helst kan gå inn og sjekke.

– Det er ikke produktivt med krangling mellom ulike sektorer om hva som er sannheten. Man må løfte blikket og komme et skritt videre. Da kan man begynne å diskutere hvordan områdene skal forvaltes, hvilke områder skal man ta vare på. Istedenfor å fortsette å krangle om hva som faktisk er der, sier Halvorsen.

Ønsker å nå bredt

Han trekker frem de mange hundre menneskene som har vært involvert i utviklingen av NiN-systemet, alle som har bidratt med kunnskap om naturen vår.

– Nå har vi et kunnskapsgrunnlag som gjør det mulig å ta bedre og mer kunnskapsbaserte beslutninger. Og det tenker jeg er en mulighet som burde brukes i større grad, sier Halvorsen.

Den nylig lanserte boka er blant annet rettet mot alle dem som driver med kartlegging og som vil utdanne seg i den retningen. Men Halvorsen håper å nå enda bredere ut.

– Målet er å nå ut med kunnskap om naturvariasjon. Kanskje boka også kan bidra til at flere setter pris på naturen vår, at flere får lyst til å skjønne alt det fascinerende som finnes der ute. Skjønne mer av det, i hvert fall, sier han.