Hustruer 2024

På 60- og 70-tallet forlot kvinnene hjemmet til fordel for arbeidslivet. Nå vender noen av de unge tilbake igjen.

Til grytene, barna, husarbeidet, strykejernet, blomstene, syltingen og hagestellet. Frivillig.

De kaller seg tradwives, og har skapt bekymringer hos både feminister og ministere.

Jeg forstår dem.

Kvinner som velger å være hjemme fremfor å jobbe, er i bunn og grunn en trussel mot hele vår økonomi. Å hoppe av karusellen på denne måten bare fordi de er opptatt av lykke, helse og mening, er dypt usolidarisk mot alle oss andre, som henger i dag og natt for å opprettholde Systemet.

Hvordan skal det gå dersom denne trenden får spre seg? Tenk om også mennene lar seg friste til å jobbe mindre.

Hva vil skje da? Familiene vil få lavere inntekter, dermed blir det mindre etterspørsel og synkende produksjon. Jobber vil forsvinne, kjøpekraften kommer til å gå ned og etterspørselen vil fortsette å synke.

Økonomiske nedgangstider er naturligvis ikke noe nytt under solen. Men hvis det skulle skje på denne måten, som et resultat av at folk flest har fått nok, vil det i så fall snu opp ned på så mye at det nesten ikke er til å fatte.

I et samfunn der den materielle velstandsutviklingen har nådd et så høyt nivå som hos oss, er det nemlig en reell fare for at tradwifenes kjetterske forestillinger om et mindre stressende liv med færre materielle goder også vil fenge blant oss menn.

Ringvirkningene vil bli enorme på absolutt alle områder. Her er et par eksempler:

Hva vil skje med bygg- og anleggsvirksomheten, dersom folk blir fornøyde med å bo på 80 kvadratmeter fremfor 120?

Hva skal gravemaskinkjørerne, sprengningsarbeiderne, pukkverkene og sandtakene gjøre hvis folk godtar, ja, kanskje til og med synes det er litt hyggelige at de må ta ferge for å komme fra Stavanger til Trondheim?

Hva vil skje med alle arbeidsplassene i helsevesenet? Hva skal psykiatere og psykologer ta seg til, dersom folk stresser mindre og er gjennomgående mer lykkelige enn i dag?

Lykke: Finnes det noen større trussel mot den farmasøytiske industrien enn lykkelige og harmoniske mennesker?

Over en kvart million nordmenn går i dag på piller mot depresjoner og psykiske problemer. I Europa har økningen i bruken av antidepressiver de siste ti årene har vært på 36,5 prosent.

Slikt skaper arbeidsplasser, fortjeneste, nyinvesteringer og teknologisk innovasjon. Ja, til og med kunst. Edvard Munchs Skrik er i dag kanskje verdens mest berømte maleri. En av grunnene er at angst og fremmedgjøring er noen av verdens mest utbredte lidelser og tilstander.

Cecilie Myrseth og Tonje Brenna er to oppegående kvinner, som vet det vi alle på en eller annen måte aner, men ikke liker å høre: At vi er prisgitt et økonomisk system, der alt hele tiden må akselerere; produksjon, forbruk, teknologi og innovasjon.

Ikke av hensyn til menneskene, men av hensyn til Systemet.

Det er dette tradwifene kan rokke ved, dersom deres ideer og livsvalg skulle fenge også hos oss andre.

For en ironi, dersom det skulle vise seg at en tilbakevending til en førfeministisk familiesituasjon, kan skape en feministisk revolusjon som kan snu opp ned på hele samfunnet!

Jeg skjønner hvorfor mange med makt og myndighet blir skremt av slike perspektiver.

De eneste som vil tjene på noe sånt er naturen, klimaet og fremtidens generasjoner. Og alle de av oss som risikerer å få et bedre og lykkeligere liv, der vi lever mer og jobber mindre.

SE: