«Himmelsk finale»

Det er et mektig syn som møter publikum på vei inn i Grieghallen for avslutnings­konserten under årets Festspill.

På scenen befinner det seg i overkant av 430 sangere og musikere, klare til å gå løs på et av de mest kolossale og himmel­strebende verk innenfor den klassiske musikken: Gustav Mahlers åttende symfoni (1906-07).

Størstedelen av scenen fylles av Bergen Filharmoniske Orkester, sterkt utvidet med medlemmer fra sitt eget ungdoms­orkester.

På tribunene har intet mindre enn sju kor­institusjoner inntatt sine plasser, fordelt på to kor og et barnekor.

Bare synet av alt dette er overveldende. Forventningen om klang­massene som skal flomme når strenger, luft og stemme­bånd settes i bevegelse er, for å ty til en klisjé, til å ta og føle på.

Stillheten senker seg, sju sang­solister finner sine plasser, Edward Gardner hever dirigent­pinnen, og Grieghallen eksploderer i vellyd.

Jeg holder pusten og tenker: Dette kommer til å bli en minneverdig kveld.

Større enn Beethoven

Urfremføringen av Åttendesymfonien i München høsten 1910 var Mahlers største suksess som komponist mens han levde.

Mahler var sin tids mest feirede dirigent, selv om hans kompromissløshet gjorde ham til en kontroversiell figur.

De enorme symfoniene han komponerte i sommerferiene, var en annen sak. Den nyskapende blandingen av høytflyvende filosofi, banal kitsch og radikale eksperimenter ble stemplet som amatørmessig.

Etter suksessen med åttendesymfonien ble Mahler en kultfigur, forsterket av hans død året etter, bare 50 år gammel.

I dag har Mahler en popularitet innenfor den klassiske musikkverden som sannsynligvis overgår Beethoven.

Mahlers symfonier har i tillegg inntatt populærkulturen gjennom nylige filmsuksesser som «Maestro» og «Tár», med mangedobling av antall strømminger på Apple Music som resultat.

Mahlers Symfoni nr. 8 er intet mindre en musikalsk fremstilling av det «himmelske», både i den kosmiske og religiøst-åndelige betydningen av ordet.

Første del er en tonesetting av middelalderhymnen «Veni Creator Spiritus», i vår salmebok kjent som «Kom Hellig Ånd med skapermakt».

Andre del setter musikk til sluttscenen i Goethes «Faust del 2», hvor Fausts sjel stiger opp gjennom ulike himmelske sfærer før den til slutt forenes med det «Evig-Kvinnelige».

Enormt løft

Det er altså ikke småtterier som skal gis en klanglig kropp i Grieghallen denne kvelden.

Hvis noen fremdeles skulle være i tvil: Det er et enormt løft å fremføre Mahlers åttende symfoni, og ikke bare på grunn av det kolossale apparatet. Mest av alt er dette uhyre kompleks og krevende musikk, både for solister, kor, dirigent og orkester.

At Gardner og hans mannskap er fullt på høyde med situasjonen, blir imidlertid tydelig fra første tone.

Kor­klangen som fyller Grieghallen i åpningen av «Veni Creator Spiritus» er vidunderlig kraftfull, presis og fyldig. Barnekorets entré et stykke ut i satsen er så vakker at det er til å grine av.

Formidabel er også innsatsen fra Bergen Filharmoniske Orkester, som både har muskler i rikt monn og sørger for at Mahlers mange orkestrale finurligheter står frem i klare farger.

De åtte solistene leverer jevnt over strålende prestasjoner. Sopran Emma Bell låter imidlertid noe hardt og anstrengt i toppregisteret, og sliter i tillegg med intonasjonen. Det skal dog sies at hun erstattet Elisabeth Teige på kort varsel.

Tenor David Butt Philip mangler på sin side et element av lyrisk varme og inderlighet i rollen som Doctor Marianus. Både varme og inderlighet finnes derimot i fullt monn hos Marita Sølberg i rollen som Una poenitentium (Gretchen i sin himmelske, transfigurerte skikkelse).

Dirigent Edward Gardners tolkning av verket preges av et suverent overblikk over dette enorme partituret, med en velkalkulert dramaturgi og omhyggelig ivaretagelse av detaljer.

Samtidig slår det meg at Gardner er best i partier med driv og intensitet. Mer dempede avsnitt, særlig i første del, blir en anelse karakterfattige.

Storslått avskjed

Fremførelsen av Mahlers Symfoni nr. 8 var ikke bare avslutningen av årets Festspill. I tillegg var dette avskjedskonserten til dirigent Edward Gardner, etter ni år som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester.

Det er ingen tvil om at Gardner har løftet Bergen som musikkby til nye høyder gjennom disse årene.

Ikke minst produksjoner av storverk som Benjamin Brittens «Peter Grimes» og Richard Wagners «Parsifal» har vist at Bergen Filharmoniske Orkester under Gardner kan prestere på internasjonalt toppnivå.

Fra høsten tiltrer Gardner det som etter min mening er landets viktigste dirigentpost: jobben som musikksjef for Den Norske Opera og Ballett. Det er dog en trøst for Bergensfilharmonikerne at Gardner fortsetter som orkesterets æresdirigent.

En trøst er dette også for noen av oss Oslofolk, som i grunnen liker at det er til Bergen vi må dra, når det riktig store skal oppleves.