Har alltid visst at jeg ikke vil ha barn

Det er «egoistisk», «det er unaturlig» og «hvem skal ta vare på deg når du blir gammel?» er bare noen av kommentarene jeg har fått høre.

ET PERSONLIG VALG: «Det er bare mitt valg å ta, og det bør være minst like legitimt å la være å få barn som å få mange», skriver Nancy Lystad Herz. Foto: Shutterstock

tirsdag 11. juni kl. 10:07

<-NANCY LYSTAD HERZ

Seniorrådgiver Human-Etisk Forbund

Da jeg var atten var jeg bestemt på å sterilisere meg så snart jeg fylte tjuefem.

Men da tjuefemårsdagen min kom og gikk, var jeg mindre sikker.

Nå skjønner jeg at min indre konflikt om hvorvidt jeg vil ha det ene barnet eller ikke, egentlig ikke spiller en rolle. Det vil fortsatt ikke være godt nok.

«Flere må lage flere enn to barn», uttalte barneministeren i mai. Hun vil sette ned et utvalg for å undersøke hvorfor kvinner i Norge i snitt får 1,4 barn, og hva som må til for å øke dette.

Bekymringen deles på tvers av det politiske spekteret. En viktig del av begrunnelsen er at flere barn vil sikre velferdsstaten. Noen går så langt som å mene at det å ikke få barn er egoistisk.

Det er ikke bare politikerne som er opptatt av dette. Både forskning og historier fra virkeligheten viser at valget vekker reaksjoner.

Jeg har selv opplevd mas og press om å lage barn, og at bekjente har reagert sterkt når jeg har sagt at jeg er usikker.

NYFØDT: I 2023 ble det født 51 980 barn i Norge. Det er 500 flere enn året før. Likevel er Barneminister Kjersti Toppe er blant dem som er bekymret over de lave fødselstallene. Foto: Shutterstock

«Det er egoistisk», «det er unaturlig» og «hvem skal ta vare på deg når du blir gammel?» er bare noen av kommentarene jeg har fått høre.

Det er et overraskende stort tabu å si at man ikke vil ha barn (eller er usikker) på grunn av klimaet, en urolig verden og overbefolket klode.

Men det er verre å si de andre grunnene: tid til egne interesser, søvnbehov og manglende ønske om å få det.

Og de øvrige 35 grunnene jeg skrev ned på «mot»-siden da jeg begynte å lage for- og mot liste.

En liste jeg har utsatt å lage, fordi jeg ikke har ønsket å konkludere og fordi jeg vet at alle punktene må vektes.

Jeg trenger bare en overbevisende grunn til å prøve å få barn, men ingen av de seks punktene på «for»-siden er overbevisende nok til å slutte med prevensjon.

Det er bra at myndighetene vil se nærmere på hva det er som hindrer de som vil ha barn fra å få det. Jeg kan tenke meg mange grunner til at det er sånn.

Både i avisene og i vennegjengen deles skumle fødsels- og barselshistorier, historiene til de som ikke får barnehageplass og derfor må jobbe redusert på egen regning, og ikke minst den beryktede tidsklemma.

Det kan også være andre strukturelle eller personlige grunner som fører til at man velger å ikke få egne barn. I tillegg er det de som av ulike grunner ikke kan eller vil lage barn på den gammeldagse måten, og som opplever mange utfordringer.

Det bør gjøres enklere for blant annet skeive par, enslige og andre som av ulike grunner ikke klarer å bli gravide å få hjelp til dette. Jeg kan ikke tenke meg barn som er mer ønsket.

Likevel bør vi klare å ha to tanker i hodet på en gang. På den ene siden legge til rette for at de som vil ha barn får det beste utgangspunktet, og på den andre siden ha respekt og forståelse for at noen velger å ikke gjøre det.

Historisk sett har forventningen om å få barn stått sterkt. Barn var både arbeidskraft og velferdsordning senere i livet.

Men vi må ikke så langt tilbake i tid før normene var mer satt enn de er i dag: folk i generasjonen over min forteller at man skulle få kjæreste, forlove seg, gifte seg, få barn nummer en og gjerne to og tre. Disse normene har lenge usynliggjort de som av ulike grunner har valgt annerledes eller ikke klart å få egne barn.

FORSTÅELSE: «På den ene siden legge til rette for at de som vil ha barn får det beste utgangspunktet, og på den andre siden ha respekt og forståelse for at noen velger å ikke gjøre det», skriver Nancy Herz. Foto: Shutterstock

I år er det hundre år siden Katti Anker Møller åpnet det første mødrehygienekontoret i Oslo sentrum. Her fikk befolkningen veiledning og hjelp i forebyggingen av uønsket graviditet.

Møkker risikerte fengsel og bøter fordi hun ga kvinner kunnskap om og råderett over egen kropp.

Moraldebatten fortsatte i flere tiår etterpå. I 1967 ble P-pillen tilgjengelig i Norge. Haugevis av lovlige prevensjonsmetoder, sammen med innføringen av selvbestemt abort fra 1978, har gitt norske kvinner relativt god kontroll over egen reproduksjon.

Dette er bare noe av det som har gjort valget om å forbli barnløs mulig. Det er ikke slik at så lenge alle praktiske barrierer er ryddet av veien så vil alle kvinner dypest inne, egentlig ha barn. Likevel er det slik debatten utspiller seg.

Vi må snakke mer om at det å velge å ikke få barn, uten å leve i sølibat, er en hardt tilkjempet rettighet. Det er en rettighet vi ikke må ta for gitt.

For min del er svaret fortsatt nei. I hvert fall for nå.

Men det er bare mitt valg å ta, og det bør være minst like legitimt å la være å få barn som å få mange. Når rettighetene er på plass må vi fortsette å arbeide med holdningene, og mot en mulig backlash lik den vi ser i andre deler av verden.