Han var symbolet på det rike, norske nøysomhetsidealet

2 hours ago 3


En epoke er over, skriver statsminister Jonas Gahr Støre etter at forretningsmannen, eiendomsutvikleren og investoren Olav Thon nå er død, 101 år gammel.

Et litt forslitt uttrykk, men som i dette tilfellet kanskje er mer treffende enn vanlig.

At Thon var inspirasjonen for alle som drømte stort, som hotellkonge Petter Stordalen sier det, er én ting. Men Thon var kanskje en av de fremste representantene for en tidsalder der man skapte sin egen rikdom, og der nøysomhet var en dyd man var stolt av.

Suksess og hardt arbeid

Han tilhørte en generasjon der de fleste hadde et helt annet forhold til kapitalisme, og det å ta risiko, enn det man forbinder med folk som slår seg opp og blir rike i dagens samfunn. Og de som ble rike var få, og ble både ofte folkekjære og beundret for suksessen som fulgte med hardt arbeid.

Folk som slo seg opp på å bygge næringsliv, istedenfor å tjene penger på å flytte penger.

Olav Thons liv og virke står som et vitnesbyrd om en tid der velstand ble sett på som resultatet av innsatsvilje og visjoner – der det å bygge verdier for andre, ikke bare seg selv, var selve målet. Thon ble aldri fremmed for de norske fjellene og markene, der han like gjerne kunne bli sett med en nistepakke og brunost i ryggsekken, som med en portefølje av eiendommer og investeringer i ryggen. Så selv om han i likhet med Norge har blitt steinrik, ble han selve symbolet på det rike, norske nøysomhetsidealet – som sikret ham stempelet folkekjær.

Historiskebilder

Olav Thon på Sollihøgda, oktober 1970. I sekken har han sannsynligvis hjemmesmurt niste.

Foto: Aage Storløkken / NTB

Genuinitet og samfunnsengasjement

Gjennom sitt arbeid og sine investeringer har Thon ikke bare skapt økonomisk gevinst for seg selv, men også lagt til rette for samfunnsutvikling. Han investerte der pengene kunne være til nytte, ikke nødvendigvis der avkastningen var størst. Et tydelig eksempel er Flå kommune i Hallingdal, der han bygget opp næringsvirksomhet og arbeidsplasser i en kommune som ellers ikke var spesielt i vinden.

Kontrasten til dagens rike er slående. Vi vet omtrent ikke hvem de rikeste er lenger; de opererer mer anonymt, og mange har valgt å flytte til utlandet. Kapitals toppliste viser stadig flere arvinger, og det er langt mellom dem som har bygd opp sine egne imperier fra bunnen av. Mange nyter luksus i utlandet og deler glimt fra sine overdådige liv i sosiale medier, men blir sjelden folkekjære av det. De viser en annen side av rikdom, en som handler om luksus og overflod, fremmedgjort fra den norske tradisjonen om nøkternhet og hardt arbeid.

Iscenesettelse og overflod er det ingen som blir folkekjær av.

Mye mer enn luksus og velstand

Olav Thon levde nok ikke et helt vanlig liv som oss andre, han har nok smakt noen høye smørbrød i sitt liv – og levde sine siste år på Hotell Bristol i Oslo. Han var også en knallhard forretningsmann, som kunne sine knep - noe den joviale tonen utad kunne kamuflere.

Men myten om Olav Thon handler om noe mer enn det. Den handler om hvordan han klarte å være både rik og nærmest folkelig, en som mange følte de kunne kjenne seg igjen i. Thon viste at man kunne oppnå stor suksess uten å miste forbindelsen til røttene – en arv som vil stå igjen lenge etter at hans tid er forbi.

Publisert 16.11.2024, kl. 16.23

Read Entire Article