Fotballstadionene eser ut: – De som husker den gamle fotballen, inkludert Ullevål og Parken, kjenner på skuffelse når de ser den nye arkitekturen

Nordisk fotballkultur har endret seg radikalt de siste tiårene. Det har også de nasjonale hovedarenaene for fotball i de nordiske landene.

Gamle Ullevål stadion ble bygget med klassiske tribuner av tre som ramme rundt datidens glade fotballamatører.

Gallionsfigurer i manesjen

Dagens utgave av Ullevål stadion er ganske annerledes. Norges nasjonalarena for fotball er blitt en blanding av kjøpesenter, konferansearena og fotballstadion med superstjerner som Erling Braut Håland og Martin Ødegaard som gallionsfigurer.

– Som arkitektur er dagens Ullevål stadion et realt forsøk på å omstille seg til de forventninger vi har til slike anlegg i dag. Det er altså mer enn et ekko av noe ekte og historisk som har gått tapt, sier Even Smith Wergeland, førsteamanuensis ved Institutt for arkitektur ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

Arkitektene som bygget om Ullevål etappevis fra 1980-tallet og fremover, har ifølge arkitekturforskeren hatt en helt annen designoppgave enn dem som tegnet de eldre versjonene av stadionene.

Formen som arkitekturen skaper, har gradvis tilpasset seg funksjonene som fotballstadionene må romme for å oppfylle internasjonale krav til slike anlegg.

Feltarbeid på nordiske fotballstadioner

Even Smith Wergeland har sammen med professor Hans Kristian Hognestad ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) gjennomført en studie av hvordan de fem nordiske nasjonalstadionene for fotball har endret seg med årene. Hva er de kulturelle konsekvensene av endringene?

Studien baserer seg på feltarbeid på Ullevål stadion i Oslo, Friends Arena i Stockholm (som senere har skiftet navn til Strawberry Arena), Parken i København, Laugardalsvöllur i Reykjavik og Olympiastadion i Helsinki.

Forskerne har analysert tegninger og dokumenter om arkitektur fra arkiver og gjort en kritisk gjennomgang av forskningen som finnes, særlig på stadioner og nordisk idrettskultur.

– Et av våre hovedfunn er at stadionarkitekturen reflekterer transformasjonen av nordisk fotball i veldig konkret forstand, sier Smith Wergeland.

Forskerne har sett at etter hvert som fotballen har fått mer penger og knyttet sterkere bånd til kommersielle aktører, har fotballstadionene blitt større, dyrere og mer multifunksjonelle.

Forskjeller i Norden

Finland har valgt å satse videre på et historisk anlegg, Olympiastadion i Helsinki fra 1952. De øvrige landene har bygg fra nyere tid. 

Både Ullevål i Oslo og Parken i København er nye versjoner av historiske anlegg, men det er ingenting igjen av den gamle bygningsmassen.

Samtidig er det finske anlegget minst egnet for fotball. Her er primærfunksjonen friidrett. Det historiske suset er slik sett litt i utakt med hva som forventes til et nasjonalt fotballstadion i dag, mener Smith Wergeland.

De fem stadionene varierer i størrelse, fra «miniputten» Laugardalsvöllur (10.000 tilskuere) til Friends Arena (50.000 tilskuere). Dette sier litt om styrkeforholdet internt i nordisk fotball, men ikke alt, sier forskeren.

– Island har i perioder vært bedre enn de større nabolandene, mens Finland – som har det nest største stadionet – som regel er svakest rent sportslig.

Hvor viktig et fotballstadion er som nasjonalanlegg, henger også sammen med statusen til fotball i de respektive landene. Selv om fotball er den klart største og mest populære idretten i Norge, er det mange som regner skisport som den mest typiske norske idretten.

I Finland har fotballen enda dårligere kår i forhold til vintersport, særlig ishockey, ikke minst fordi finnene aldri har vært gode i fotball internasjonalt. I ballnasjonen Danmark, derimot, er Parken en ubestridt nasjonalarena.

Preges av det som skjer internasjonalt

Studien peker på at nordisk fotballkultur er blitt endret radikalt de siste 30 årene. 

– Fenomenet «nasjonal fotball» er i dag sterkt farget av internasjonale strømninger når det gjelder både design av stadioner og økonomiske modeller for drift, påpeker Smith Wergeland.

De nasjonale anleggene bygges etter internasjonale retningslinjer fastsatt av det internasjonale fotballforbundet (FIFA) og det europeiske fotballforbundet (UEFA).

Det er storkapitalen som gir næring både til bygging og drift av stadioner i dag. De nordiske landene er ikke noe unntak fra dette, selv om det fremdeles finnes en forestilling om nordisk idrett som mer egalitær enn idrett i resten av verden, ifølge Smith Wergeland.

Friends Arena eksemplifiserer dette gjennom navnet, som kunne få oss til å tenke på samhold og fellesskap, mens selve arkitekturen har fint lite med svensk tradisjon å gjøre. Friends Arena endret nylig navn til Strawberry Arena, fordi hovedsponsoren er hotellkjeden Strawberry.

Var det bedre før?

Tidligere forskning på feltet har nokså ensidig beskrevet den arkitektoniske utviklingen som et symptom på kommersialiseringen av fotballkulturen. Nye anlegg representerer primært et tap av identitet.

– Vi, derimot, argumenterer for at nasjonal fotballkultur og kommersielle faktorer er så sammenfiltret at stadionarkitektur må ses på som en symbiose av begge deler, sier Smith Wergeland.

Han tar til orde for et mer nyansert blikk på dagens stadionarkitektur og maner til en bredere forståelse for det fotballen tross alt har blitt, enten man liker det eller ikke.

Mye av den tidligere forskningen er gjort av eldre akademikere, konstaterer Smith Wergeland. 

– Vi trenger å vite mer om hvordan yngre generasjoner forholder seg til de nordiske landslagene og arkitekturen rundt dem, mener han.

Hvordan du opplever dagens fotballarkitektur, er nemlig betinget av hvilken generasjon du tilhører, hevder Smith Wergeland.

Spenning mellom tradisjonelle og moderne fotballfans

– De som husker den gamle fotballen, inkludert Ullevål og Parken, før de ble bygget fullstendig om, målbærer ofte en sterk nostalgi for historien og kjenner på skuffelse når de ser den nye arkitekturen, som ofte ser mindre fotballaktig ut. Det er særlig tilfelle med Ullevål, utdyper han.

Det yngre publikummet, derimot, lar seg begeistre av bedre fasiliteter, påkostet teknologi som fancy lyd- og lysanlegg. De lar seg også begeistre av dagens internasjonale superstjerner, som idoliseres mer uavhengig av tradisjonelle ideer om hva en nordisk idrettsutøver skal være.

Denne spenningen i arkitekturen handler ifølge Smith Wergeland også om overordnede gnisninger mellom tradisjonelle og moderne fotballfans, som grovt sett kan deles i to: De som er skeptiske til alt fra økt kommersialisering til teknologiske innretninger som videoassistert dømming (VAR) og de som hilser utviklingen velkommen.

Smith Wergeland understreker at det fortsatt er viktig å skjønne grunnpilarene i de nasjonale fotballkulturene. Inntil videre rommer disse mange av idealene som alltid har vært der.

– Disse blir ikke borte med det første, og de som utvikler stadionene, bør ikke gå for langt i å fremmedgjøre den eldre tilskuerskaren, som fortsetter å være et viktig kjernepublikum.

Portvokterne på tyske fotballtribuner

Her kan man se til fotball-EM 2024 som spilles på tyske fotballstadioner. 

– Når gresset ikke er godt nok, når VAR-teamet bruker for lang tid, når overbetalte stjerner med fjong frisyre prøver å filme seg til straffe, koker det litt ekstra på de tyske tribunene, sier Even Smith Wergeland.

For på de tyske tribunene dominerer gamle portvoktere av kulturelle koder. Men samtidig er kulturen rundt fotballen i kontinuerlig endring.

Referanse:

Even Smith Wergeland & Hans K Hognestad: Nordic national football stadiums: past and present. Soccer & Society, 2023. (Sammendrag)  DOI:10.1080/14660970.2023.2179196