Filmanmeldelse «No Other Land»: Urettferdighetens episenter

2 hours ago 3

Norges Oscar-håp er til å bli fortvilt, sint og – faktisk – inspirert av.

Morten Ståle Nilsen (film- og TV-anmelder)

Torsdag 6. februar kl. 09:00

«No Other Land»

Med: Basel Adra, Yuval Abraham

Regi: Basel Adra, Yuval Abraham, Hamdan Ballal

Premiere på kino fredag 7. februar

Dokumentar. Palestina/Norge. 15 år. 1 time og 31 minutter

Basel Adra er født og oppvokst på Vestbredden. Han kaller seg aktivist, som sin far. Familien driver en liten bensinstasjon. De har klort seg fast i de okkuperte palestinske områdene: «Du glemmer ikke hvor du er født».

Basel har annen og mer avansert teknologi mellom hendene enn faren har hatt. Først videokameraer, i senere år mobiltelefoner. Ingen på Vestbredden har noen illusjoner om at det israelske militæret kan stoppes. Men de kan dokumentere det som skjer, og håpe at verden fatter interesse for det. Smugle ut opptakene og lage film, denne filmen, av dem.

Det som skjer, er at israelske tropper med ujevne mellomrom dukker opp og jevner husene og endog skolene deres med jorden. De mener at Masafer Yatta, som er navnet til denne samlingen bestående 19 palestinske landsbyer, er en israelsk militær treningssone.

Samtidig blir det i stor stil bygget nye israelske bosetninger i denne «sonen». «Det er loven. Har du et problem, så ta det opp med loven», sier soldatene. Mange av dem ville trolig foretrukket å ikke være der.

De palestinske familiene, som ønsker å bli værende koste hva det vil, søker ly i grotter, gjenoppbygger elektriske systemer og lager provisoriske husker til barna. De reiser nye boliger, som igjen blir revet av israelske bulldosere. Noen dager skytes det. Andre kommer det en sementblander og tetter igjen brønnene deres.

Det er groundhog day, historien gjentar og gjentar seg, alltid som tragedie, i fortvilelsens episenter. De karrige jordområdene er et av sentraene for verdens mest betente konflikt. Alle konflikters mor, med ringvirkninger over hele verden.

Basel har en israelsk venn og alliert: Yuval Abraham. Han er journalist, og sympatiserer med palestinernes kamp. Artiklene han skriver, blir ikke veldig godt lest.

Basel mener at Yuval er for utålmodig. Journalisten vil at vi skal rette vår oppmerksomhet mot det som skjer nå, at arbeidet hans skal få konsekvenser umiddelbart, at verden skal få opp øynene. Adra vet bedre. Okkupasjonen har pågått i tiår. Han tror ikke på forandring over natten.

Rent fysisk er de to til forveksling like. De kunne vært brødre. Om vi ser litt stort på det, er de det.

Religion er i forsvinnende liten grad en del av denne prisbelønte palestinsk-norske filmen, som er nominert til Oscar for Beste dokumentar.

Noen vil tenke at det er en svakhet. Andre vil tenke at fraværet gjør «No Other Land» til en mer forståelig og renskåren fortelling om hvordan en stat tar seg til rette på et annet folks bekostning.

Basel Adra, Yuval Abraham og Hamdan Ballals film er under alle omstendigheter røff, men tett klippet og effektivt fortalt. Den går rett inn i hjertet i temaet, og oppholder seg der i 92 fettfrie, gripende minutter.

Det er en historie om fortvilelse, selvsagt er det det, men også om vennskap, toleransen vi kan vise hverandre mellom fire øyne, men som ofte svinner hen når mennesket opptrer i flokk (og under ordre), og den livsnødvendige galgenhumoren som gror, som en plante gjennom tung betong, i skyggen av det tragiske.

Husene deres rives, barna deres lammes, det er opprivende og grusomt. Men over kveldsmaten hender det likevel at de må le, om enn enormt resignert.

«I can’t go on. I’ll go on», som det heter hos Samuel Beckett. «Det er håpløst og vi gir oss ikke», som det heter hos Jan Erik Vold. «No Other Land» er nemlig også en inspirerende hyllest til aktivismen (og journalistikken, enda så avmektig den kan føles) og folk som holder ut.

Det uutholdelige synet av barn som får hjemmene og skolene sine jevnet med jorden av bulldosere vil sitte i deg en stund, uavhengig av hva du tenker om Israel og Palestina idet du går inn i kinosalen.

Read Entire Article