Filmanmeldelse «Innsiden ut 2»: Rødt farevarsel: pubertets-alarmen går

5 months ago 27

ANIMASJONSFILM

«Innsiden ut 2»

Premiere på kino fredag 14. juni

USA. 6 år. Regi: Kelsey Mann

Norske stemmer: Line Verndal, Suzanne Paalgard, Dennis Storhøi, Jan Martin Johnsen, Nicolai Cleve Broch, Trond-Viggo Torgersen m.fl.

«Innsiden ut» opplevdes som litt mindre morsom enn den gjengse Pixar-animasjonsfilmen da den kom i 2015.

Men i ettertid er den én av dem man virkelig husker: Den siste fullblods klassikeren fra gullæraen deres. Den tok permanent bolig i hodet, der den som kjent også utspilte seg.

Ideen var modig på grensen til dumdristig, og svært ærbar: En fargerik animasjonsfilm i 3D (husker du 3D?) om å føle seg nedstemt, lei seg og trist.

Vanligvis er det bare den japanske mester Hayao Miyazaki og hans Studio Ghibli som kommer unna med så høyt spill i barnefilm-bransjen. Men «Innsiden ut» oppnådde elegant sine høye pedagogiske mål. (Sannelig de mer forretningsmessige også: Filmen skal ha spilt inn over 850 millioner dollar).

Kanskje sier det noe om problemene innad i Pixar (kort fortalt: de har ikke stålkontroll lenger) at det har tatt dem nesten 10 år å hoste opp en oppfølger.

Om jeg skal være helt ærlig: Det er mulig å ense svettelukten. «Innsiden ut» er relativt kort – halvannen time – og serveres uten en forfilm; aperitifen som så lenge var et Pixar-varemerke.

Det er nå én ting. (Det er strengt tatt to ting).

Men man kan merke det i manuset også, om man kjenner etter. At noen har anstrengt seg skikkelig, kavet og slitt, under konstruksjonen av historien. For å få alt til å falle «naturlig» på plass.

Ikke i en slik grad at det fatalt har skadet sluttproduktet. Men nok til at man i en viss grad blir sittende å tenke på det.

I den første filmen var lille Riley Andersen opprørt fordi familien hennes skulle flytte fra Minnesota til San Fransisco. Når vi treffer henne igjen, er det en langt større katastrofe som står for døren.

Nemlig puberteten. Riley forandrer seg fra én dag til en annen. Folkene rundt henne, forstår lite. Riley selv forstår ingen ting. Hva er det som skjer? Hvorfor er hun plutselig så flau? Og så usjarmerende selvhevdende?

De fem følelsene som styrte butikken i hjernen hennes forrige gang – Glede, Sorg, Frykt, Avsky og Sinne; fremstilt som fem små figurer med sine respektive signalfarger – er fremdeles på jobb der oppe. Men de får besøk av noen helt nye, forvirrende følelser nå, og står i fare for å bli presset ut.

Hvem er de nye følelsene som har inntatt Rileys hode, og som forårsaker slike ras av følelser i den unge jenta? (Bokstavelig talt: i «Innsiden ut»-filmene er minnene og erfaringene våre anskueliggjort som små klinkekuler som forrykkes ved den minste dytt).

De er den lille, blå, kanskje litt ufikse Misunnelse. Det er Ennui – en blasert og kjedet karakter/følelse, selvsagt illustrert som en lang og hengslete fransk person, med høyhalset genser, som stort sett ligger på sofaen og fikler med mobilen og gjesper.

Forlegenhet er en sprut rød og forvokst tenåringsgutt som skjuler seg så godt han kan under hettegenseren. Men den sterkeste av alle, er utvilsomt Angst:

Et spinnvilt, kaotisk vesen, rene dommedags-prepperen, som står på tjuefire timer i døgnet for å overbevise Riley at alt som kan gå galt, vil gå galt. (Engstelse eller Uro hadde vært like presise navn, tenker jeg).

Ettersom Riley nå sliter nesten alt, inkludert å spasere på en noenlunde avslappet og ikke-selvbevisst måte, har Angst mye å henge fingrene i.

Og da det brygger opp til drama mellom Riley og de to bestevenninnene hennes på den ene siden, og ishockey-forbildet Valentina Ortiz på den andre, går det galt. De gamle følelsene, med Glede i spissen, er nødt til å gjenerobre kontrollen i pappen hennes, før systemet smelter ned.

Kompleks tematikk denne gangen også, gitt. Men innmari effektivt formildet – og av mildt sagt høy relevans for målgruppen.

Jeg lo godt av «sarkasmekløften» og den premature følelsen Nostalgi – en gammel, gråhåret dame med tekopp i hånden («kom tilbake senere!»).

Pixar-filmer har dessuten alltid én scene som kan redusere selv den mest hardhjertede gamle sullik til gelé. Denne gangen dreier den seg om den enorme lettelsen det er å bli tilgitt.

Så la gå at totem-figuren fra den forrige filmen – Rileys fantasmagoriske fantasivenn Bing Bong – er savnet (han måtte ofre seg slik at Riley kunne bli voksen). La gå at ikke «Innsiden ut 2» føles like uanstrengt som filmen fra 2015.

Det er uansett fine, nær Oscar-verdige greier, dette her. Som viser at Pixar fremdeles kan – når de må.

Read Entire Article