Endelig kaldere sommer

Jeg våknet til 9 plussgrader og overskyet i Oslo i dag. Hurra, tenkte jeg.

Det er absurd. La meg forklare. Jeg er den som dyrker sommer, sol og varmegrader, som enhver nordmann. Dog ikke så mye som mange liker å tro.

Nei, jeg tåler ikke mye chili og 40 plussgrader bare fordi jeg har opprinnelse i Pakistan.

Tilbake til Oslo og Sørøst-landet.

Mai var langt fra skjønn og mild. Den var varm og deilig, slik juli pleier å være, om vi har flaks her i Norge. Og slutten av august om vi får en indian summerIndian summer er et opprinnelig amerikansk uttrykk som beskriver uvanlig varmt vær om høsten..

Men, mai var skikkelig varm. At den var for varm tenkte jeg ikke på før katten min på ett år fikk et mildt heteslag en av dagene gradestokken viste 28 grader, akkurat der vi var. To dager på rad måtte han kjøres til dyresykehus i hui og hast. Jeg gråt utrøstelig.

Jeg trodde han skulle dø. Så skummelt var det. Der han lå store, lille katten min. Han peste med åpen munn og tungen ut, utvidede pupiller og overfladisk pust.

Han hadde alt han i teorien trengte for å være avkjølt: skygge, et avkjølt hjem, masse vann, og en matmor som fulgte med på ham. Som en hysterisk førstegangsmor med en nyfødt.

Men, katten min er ikke skapt for varme. Den er rasen sibirkatt. Han er skapt for sprengkulde, med sine tre lag med ull. Han skal likevel takle opp mot 27–28 grader.

Likevel ble han altså overopphetet og dårlig. Det gikk bra. Heldigvis.

Men, gjennom dette skremmende nære, ble jeg minnet på det som fremstår så innmari fjernt når sola endelig skinner og du kan bruke sommerkjoler, og spise is og slikke sol.

Global oppvarming.

At «mai var ekstremt varmt» i nord, vest og Sør-Norge med temperaturer 7 grader over normalen er ikke udelt gledelig. At verden egentlig har feber. At menneskeheten har gjort kloden syk.

Og når kloden er så syk, så kan den gjøre oss mennesker og dyr og katten min og alt levende tilsvarende syk.

Forskere har målt den varmest mai noen gang registrert på jorden. Aper faller som epler fra trærne i Mexico. Landene rundt ekvator er katastrofalt varme allerede før de tradisjonelt varmeste dagene på året.

Hetebølgen har nå retning mot de sørlige delene av USA. I India har flere titalls mennesker mistet livet grunnet heteslag. For noen dager siden skal det ha blitt målt umenneskelige 52,9 grader i hovedstaden New Delhi.

Målingen er omdiskutert. Men det som ikke er omdiskutert er at India aldri tidligere har opplevd en tilsvarende og vedvarende hetebølge.

Ingen er forskånet. Heller ikke Europa og Norge. Det ligger an til en repetisjon av fjoråret. Preget av varmerekorder, ekstreme hetebølger og massive flom.

Verden har blitt ulidelig enkelte steder.

DEILIG I NORD: Nord i landet har endelig fått varmere temperaturer. Torsdag denne uken var det 22 grader i Alta. Dette bildet er av Tromsø bukt og er tatt 26. mai Foto: Line Møller / VG

FNs generalsekretær António Guterres håper på en «avkjøring fra motorveien til klimahelvete». Den avkjøringen finnes antakelig ikke.

Dette går nesten helt sikkert strake veien til en global temperaturøkning på over 1,5 grader.

Å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader har vært et klimamål for en samlet verden siden 2015. Dette for å unngå irreversibel skade.

Snart ti år etter tror forskere dette målet er nesten umulig å nå. Snarer frykter de at det kan bli en økning på 2 grader. Det vil bety:

Mer ekstremvær, mindre matproduksjon, permafrosten tiner, flere arter forsvinner, korallrevet er borte, havene stiger, land blir lagt under vann, titalls millioner av mennesker blir direkte rammet.

Det høres helt fjernt ut, men er det ikke.

«Det er en 80 prosent sannsynlighet for at den årlige gjennomsnittlige globale temperaturen vil midlertidig overskride 1,5 grader over de pre-industrielle nivåene i minst en av de fem neste årene», står i det i en fersk rapport fra Verdens meteorologiorganisasjon (WMO).

Egentlig er det dette store, dystopiske bildet som bør føre til at det kjennes deilig å våkne opp til 9 grader og regn en junidag i Oslo.

Overopphetingen av verden, fremfor overopphetingen av katten.

Men, klimakrisens store problem er at den er nær, men likevel så uhåndgripelig. Omfanget er lammende. Løsningene så radikale at de fremstår umulig å gjennomføre.

Under slike omstendigheter gjør en det en kan.

Det er lettere å kjøle ned en katt, enn å kjøle ned en klode.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.