Drept foran mamma

Oliver Ravn Rønning (22) ble drept med gjentatte slag mot hodet med et balltre. Hans nå 19 år gamle kjæreste, som Olivers foreldre omtaler som mann, er tiltalt for drapet. Kjæresten er født mann, men identifiserer seg som kvinne.

Mandag starter rettssaken.

Kjæresten har erkjent de faktiske forhold, men nekter straffskyld og har hevdet at drapet skjedde i nødverge.

VG har vært i kontakt med forsvarer Heidi Ysen, som ikke ønsker å kommentere saken.

Tilbake til drapskvelden i Porsgrunn har moren til Oliver låst seg inne i bilen sin.

– Jeg ville bare til ham. Jeg ble jo veldig redd, men jeg ville jo til ham. Jeg tror jeg visste at han var død, men jeg ville ikke tenke det.

Noen meter unna ligger sønnen livløs på stuegulvet i leiligheten sin.

For bare få timer siden var livet helt annerledes.

Moren, som ikke vil ha navnet sitt i VG, er hjemme i Arendal da sønnen ringer henne fra legevakta i Porsgrunn. Han ber henne om å hente ham fordi han vil være med henne hjem til Sørlandet.

Hun slipper alt hun har i hendene og kjører avgårde.

Under den to timer lange kjøreturen kjenner moren på lettelse. Betyr dette at forholdet med Olivers 18 år gamle kjæreste endelig var over?

De to har kun vært sammen en kort stund, men forholdet har vært turbulent. Politiet har vært i kontakt med dem flere ganger denne høsten etter at kjæresten skal ha vært voldelig mot Oliver.

To dager tidligere flyttet de sammen i en ny leilighet i Porsgrunn. De har ikke engang rukket å møblere den.

Da moren er fremme på legevakten, har Oliver ventet i to timer.

Han forteller henne at han dro dit for å låne en telefon, så han kunne kontakte politiet fordi han var fratatt sin egen telefon. Han forteller også at han forsøkte å lure kjæresten til å tro at han trengte legehjelp, for å komme seg ut av leiligheten. Men at kjæresten fulgte etter.

Politiet snakker med både Oliver og kjæresten på telefon fra legevakta.

Men politiet vurderer at ingen av dem trenger hjelp, og gjør ingen tiltak.

Kjæresten har dratt fra legevakten når moren til Oliver kommer frem.

Mor og sønn setter kursen sørover til Arendal. Men før det vil Oliver til leiligheten i Porsgrunn for å hente tingene sine, forteller hun.

Hun får raskt en vond følelse i magen, og forsøker å stoppe ham. Men Oliver er allerede på vei inn døra.

Det går minutter fra hun ser døra lukke seg bak sønnen til de tre skrikene kommer.

Foto: Annika Byrde / NTB

Både slutten og starten på livet var dramatisk for Oliver.

Både slutten og starten på livet var dramatisk for Oliver.

Han ble født som Sara, over to måneder før termin. Under fødselen stanset hjertet til den lille babyen to ganger. Det var såvidt Sara overlevde.

Tross den brutale starten på livet, vokser Sara opp som yngst av seks søsken i idylliske omgivelser i Arendal.

Barndomshjemmet er omkranset av skog og vann, huset er fullt av liv og røre. Hjemmet er et åpent hjem, og her løper barn inn og ut dagen lang. Det går nærmest ikke en dag uten at venner fra skolen er på overnattingsbesøk.

Gjennom sommeren brukes den private sandstranden og brygga som samlingssted for både søsken og venner.

– De badet hele sommeren, de var glade unger, minnes faren.

Foreldrene beskriver Sara som et barn med en voldsom fantasi og et lynende intellekt. På toårskontrollen på helsestasjonen sperrer ansatte øynene opp når toåringen snakker med lange setninger.

– Hun var helt utrolig god til å formulere seg verbalt, minnes faren.

Sara lærte seg raskt å lese, og aller helst skulle bøkene være på engelsk.

Helt fra Sara var liten, var kjærligheten til dyr stor.

Og huset var fullt av dem.

Familien hadde gjennom årene flere valpekull, de hadde papegøyer som spiste på taklistene, og høner som trippet på gårdsplassen.

– Vi har hatt masse dyr, hun var så ekstremt glad i dyr, sier moren.

Gjennom oppveksten hadde Sara stor interesse for ridning, og dro på ridetrening jevnlig med venninnene sine.

– Hun viste så stor interesse for ridningen at vi kjøpte fjordingen Odin til henne. Vi anla sandbane og stall, forteller faren.

Sara hadde også et stort talent for sang, forteller foreldrene stolt. Sara er den som synger solo på avslutning med koret.

– Det var så tøft gjort, sier faren.

Men som tiåring begynner livet å bli vanskelig. Sara synes ikke skolen er gøy lenger, og trekker seg tilbake sosialt. Da Sara var 12 år, fikk foreldrene det første hintet om hva som kunne ligge bak.

– Hun hadde fått en mobil man kunne tegne på. Da sendte hun en selfie av seg selv med en stor bart, minnes de.

De forsøker å bytte skole, og Sara får nye venner. Litt blir bedre, før livet blir vanskelig.

– Sommeren før ungdomsskolen var det bråstopp. Da sier hun «Jeg har lurt alle, jeg er ikke dere tror jeg er», forteller moren.

Så kommer det:

Sara føler seg som en gutt.

– Sara følte at hun hadde lurt alle.

– Hun ville ikke lenger snakke med noen av dem hun hadde kjent før.

For foreldrene var det en lettelse, fordi de følte de endelig fikk en forklaring på hva Sara hadde slitt med.

– Men likevel var det jo veldig vanskelig, fordi det ikke finnes noen oppskrift på hvordan man skal håndtere det. Og det er vondt å se at barnet ditt har det vondt, sier moren.

Fra da er Sara Oliver.

– Det var vanskelig, for det finnes ingen oppskrift og du vil bare hjelpe barnet ditt, forteller moren.

Etter hvert kom de i kontakt med Esben Esther Pirelli Benestad i Grimstad, som ble en redning for Oliver. Der gikk han til jevnlige samtaler og fikk god hjelp.

Da han var 16 år, fikk han begynne på testosteron.

Stemmen ble dypere.

Det begynte å gro mer hår på kroppen.

– Men han hadde det ikke bra. Han ble ikke fornøyd. Det var faktisk ikke før han begynte på kunstskole da han var 21 år, at livet falt på plass, sier moren.

Kunsten hadde fulgt Oliver gjennom store deler av livet. Og på kunstskolen i Kragerø kan han være seg selv. Der står kunsten i fokus. Han får egen leilighet, og gjennom det neste året blomstrer han.

Han er den første som kommer på skolen om morgenen, og den siste som går om kvelden.

Elevene er innom alle kunstsjangre, glassblåsing, 3D, elektronisk tegning, filmproduksjon. Oliver legger planer for fremtiden, og vil med tiden søke seg på høyere kunstutdanning i Bergen eller Trondheim.

– På kunstskolen er det ikke noe oppskrift på hvordan man skal være som menneske, og det følte han som en veldig befrielse. Der blir man akseptert uansett. Jeg tror det var som å komme til en annen verden for ham, sier moren.

Men sommeren 2023 får Oliver kjæreste.

Og planene skal aldri bli noe av.

Alt går fort da Oliver møter den da 18-årige kjæresten.

Deres første fysiske møte skal ha vært i Larvik, hvor Oliver fortalte foreldrene at de hadde leid en leilighet for å bli bedre kjent.

Etter få dager flytter 18-åringen inn i leiligheten til Oliver i Kragerø.

– Jeg var sammen med dem et par, tre ganger. Jeg pleide jo å være med Oliver hver lørdag, så jeg var litt sammen med begge to i starten, sier moren.

Etter kort tid vil Oliver, som hadde elsket kunstskolen, avbryte studiene.

Faren forteller at han forsøkte å få sønnen fra det, og at han også forsøkte å snakke med kjæresten for å unngå at Oliver avsluttet skolen - uten hell.

– Oliver var veldig smart, men også veldig følsom.

– Han var nok lett å kontrollere.

– Og han lengtet nok etter et menneske han kunne være nær, sier moren.

Utover høsten blir kontakten sjeldnere og sjeldnere. I starten tenkte hun at det kanskje var naturlig, at sønnen ikke ville ha henne «på slep» nå som han hadde fått kjæreste.

Faren, som bor i Stavanger, får derimot kontakt med det unge paret. Han prøver å komme innpå dem og hjelpe dem. I oktober forteller Oliver faren at de skal flytte fra Kragerø.

– Jeg holdt tett kontakt, hjalp dem blant annet med penger. Jeg prøvde også å finne adressen de skulle flytte til, forteller faren.

Det foreldrene ikke vet, er at Oliver skal ha blitt utsatt for vold flere ganger denne høsten.

To ganger skal kjæresten ha tatt kvelertak på ham, og dunket hodet hans gjentatte ganger mot gulvet. Dette er også kjæresten i dag tiltalt for, men nekter straffskyld.

Politiet er i kontakt med paret ved flere anledninger. Etter første voldsepisode vurderer de at det er moderat fare for ny vold mot Oliver. Etter den andre blir faren oppjustert til høy.

Politiet i Sør-Øst er nå under etterforskning av Spesialenheten for politisaker, som blant annet undersøker hva som er bakgrunnen for at politiet ikke iverksatte tiltak da Oliver tok kontakt med dem fra legevakta, kun timer før han ble drept.

– Saken er under etterforskning hos Spesialenheten. Det vil derfor ikke bli gitt kommentarer til dette fra politidistriktet nå, sier påtaleleder Kjell Johan Abrahamsen til VG.

De tre siste ukene Oliver levde, fikk moren nærmest ikke kontakt med sønnen sin. Han sletter også profiler i sosiale medier.

Det var unormalt, fordi telefonen hadde i årevis vært som en forlengelse av ham.

– Da vi forsøkte å ringe, svarte han aldri.

– Vi begynte å bli bekymret.

– Men jeg fikk av og til meldinger om at «alt er bra». Til slutt fikk jeg ikke meldinger heller, sier moren.

I ettertid har foreldrene forstått at sønnen hadde vært under tvang, forteller de.

– Han ble avskåret fra familien, fra skolevennene sine og han ble fratatt kontrollen over telefonen sin. Oliver fortalte også at han ble truet med at kjæresten ville si dårlig ting om han til vennene hans, forteller moren.

Det er først etter drapet at foreldrene får et virkelig innblikk i hvordan sønnen hadde det i forholdet.

– Hadde vi visst om volden, hadde vi jo grepet inn, sier faren.

Forsvarer Heidi Ysen ønsker ikke å kommentere dette.

– Det er et tema som vil blir belyst fra begge siden under hovedforhandlingen, sier hun.

Moren har hatt behov for å ta det inn gradvis, mens faren har ønsket å få vite så mye som mulig.

– For meg har det kommet i faser. I starten er det så voldsomt at du holder det unna, ikke sant? For det kjennes som man ikke kan klare å bære det, sier hun.

Samholdet i familien har blitt sterkere.

De har brukt hverandre som samtale­partnere.

Og som støtte gjennom de siste månedene. Faren tok rollen som organisator, han ordnet alt praktisk fra Olivers begravelse til kontakt med politiet.

– Jeg kan ikke la være, jeg vil vite alle detaljene om hva som skjedde med ungen min. Jeg er nødt til å vite, sier han.

Nå forbereder de seg på å stå ansikt til ansikt med den tiltalte kjæresten når rettssaken starter mandag.

Det er varslet at statsadvokaten vil legge ned påstand om forvaring for 19-åringen.

De føler begge at de ikke klarer å gå videre før det har falt en dom i saken.

– Jeg gruer meg bare veldig, sier moren.

Hun skal vitne som øyenvitne til drapet på sin egen sønn.

– Jeg er ikke ute etter hevn. Hevnen blir jo frihetsberøvelsen. Et annet aspekt som jeg tenker på, er også at han ikke skal få gjøre noe slikt med noen andre, sier hun.