Hvordan skal slaktsifre skape økt interesse for håndball? Flest mulig er ikke best mulig.
Få idretter kan være like sitrende spennende som en håndballkamp.
Sporten kan få deg til å bli sittende ytterst på setekanten, konstant neglebitende, i en emosjonell berg-og-dalbane mellom håp og fortvilelse.
Akkurat den samme idretten kan være direkte søvndyssende. Kamper blottet for nerve og konkurranseverdi er ikke akkurat en reklameplakat for å rekruttere flere håndballfans. Dessverre ser vi flere og flere slike, ettersom det ene mesterskapet etter det andre vokser i volum.
Tirsdagens resultater
Færøyene-Danmark 24–33
Serbia-Romania 25–27
Ukraina- Nederland 23–43
Tsjekkia-Montenegro 21–28
Kroatia-Sveits 22–26
Island-Tyskland 19–30
Dessverre har de internasjonale håndballorganisasjonene fått det for seg at flest mulig nasjoner i de store mesterskapene er måten å få sporten til å utvikle seg på. Nå er antallet EM-deltagere for kvinner økt med åtte, fra 16 til 24.
Den politikken fremstår som et skikkelig selvmål.
Er det for eksempel noe som tyder på at det ble håndballfeber i Bratislava etter at Slovakia fikk 38 i sekken mot Norge? Eller at tyrkisk håndball skyter frem i rakettfart som en konsekvens av at Sverige scorer 47 mål på 60 minutter på dem?
Det tviler jeg sterkt på at kommer til å skje.
Slike søvndyssende resultater blir en uunngåelig konsekvens av et bevisst valg om å la antallet deltagerland økte. Nå er det for første gang 24 nasjoner med i et europamesterskap på kvinnesiden. Det er altfor mange lag. Det er ikke i nærheten av å matche antallet land der håndball har nok utbredelse.
Det er ikke første gang denne problemstillingen dukker opp i håndballdiskusjonen, etter tidligere utvidelser av andre mesterskap. I verdensmesterskap har vi allerede hatt for mange tullekamper innledningsvis. Også i herrenes europamesterskap har vi fått merke følgene av at nivåforskjellene dreper spenningen i starten.
Det er vanskelig å forstå at dette fortsatt anses som riktig vei å gå.
Svarene som kommer når problemstillingen dukker opp, tar i for liten grad opp alvoret i å redusere underholdningsverdien rundt sitt eget produkt.
Å snakke om utvikling, som er gjennomgangstonen, blir litt hult i denne sammenhengen. TV-profilen Daniel Høglund treffer presist på X rundt problemstillingen: «Det håndballen må spørre seg om: Forventer de at folk skal betale masse penger for å se på dette her? Dette er et underholdningsprodukt - ikke en treningsleir».
For landene som ikke har kommet så langt håndballmessig, må det jo også være mer utviklende å møte motstand på noe i nærheten av sitt eget nivå. Hvor er det positive i å bli totalt rundspilt?
Derfor taler både hensyn til de beste og de svakeste for nasjonene at det er en fordel å ha nivåinndelte mesterskap, i stedet for å late som om internasjonal topphåndball videre enn virkeligheten tilsier.
Håndballens trumfkort er å dyrke det dramatiske. Noe slikt får vi ikke uten reell spenning fra start til slutt.
Heldigvis er den unødvendige startetappen tilbakelagt for Norges del, og det blir sikkert spennende i tv-stuene når det virkelig nærmer seg høytiden.
Men det er kjedelig hvis det blir en førjulstradisjon å sovne på sofaen mens det spilles håndball...
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.